Psykologi og ytringsfrihet – en motsetning?

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø

I Katarsis kunne vi mandag lese at psykolog og tidligere UiB-ansatt, Nils Sortland, mener at psykologien som fag i praksis er imot ytringsfrihet. Jeg håper ikke det. Hvis psykologien er imot ytringsfrihet, vil jeg ikke lenger bli psykolog.

Daniel Gunstveit
Skribent

Avsporende harmoni
I følge Sortland er psykologer mer opptatte av å opprettholde «en harmonisk situasjon og relasjon», slik at sakens innhold blir satt til side. Men er ikke dette en avsporing? Om man skal presentere sine meninger i terapirommet eller ikke, dreier seg ikke om ytringsfrihet.

På samme måte som lærere i klasserom, tenker jeg at psykologer skal forholde seg mest mulig nøytrale i samhandling med pasienten. Ikke i den betydning at man skal være en flyktig person man ikke vet hvor man har, men at det for eksempel ikke er nødvendig å bruke terapirommet til å utøve religionskritikk, selv om kritikk av maktstrukturer er et av de viktigste aspektene ved ytringsfriheten.

Det er likevel en god vei å gå herfra til å hevde at psykologien som fag er imot ytringsfriheten. Hva gjør vi etter vi har gått hjem for dagen? Etter at siste pasient er satt opp til neste time? Lukker vi oss inne i en boks, redde for hva potensielle pasienter synes om hva man mener, noe som dermed hindrer oss fra å delta i samfunnsdebattene? Nei. Vi lever ikke i et vakuum. En utslitt setning, men fremdeles sann.

Ytringsforpliktelse
Jeg mener at psykologer skal ha en ytringsforpliktelse – en forpliktelse til å bidra i debatten innenfor sitt felt, så vel som i den generelle samfunnsdebatten. Grunnlaget for deltakelse i debatten bør selvsagt, som Sortland vektlegger, være kunnskap om det som diskuteres – vi skal ikke kaste oss inn i følelsesmessige debatter om innvandring med psykologtittelen i hånda – men der det er grunnlag for det, bør man ytre seg. Dette forutsetter at man uttaler seg om ting man har greie på, og som man kan stå for som fagperson. I dette ligger det ingen motsetning mellom en harmonisk relasjon til pasienten og ytringsfriheten.

Psykologi = Ytringsfrihet
For meg går ytringsfrihet, vitenskap og opplysning hånd i hånd. Derfor mener jeg det ikke er urimelig å hevde at psykologien som fag legger til rette for ytringsfriheten.

Jeg vil stille meg bak det forfatter og forlegger Geir Gulliksen nylig sa i et intervju med Katarsis – psykologene bør slå seg sammen med forfatterne i å sette dagsordenen. Hvis ikke står vi i fare for å drukne i selvhjelpslitteratur, i coacher, i mentale trenere og useriøse aktører – det er ofte de som roper høyest, de som har noe å selge. Her ligger det en viktig distinksjon – som psykologer vil vi ikke ha noe å selge, vi vil ha noe viktig å si.

Som debattredaktør i Katarsis inviterer jeg derfor alle studenter til å utfordre påstanden om at psykologi er imot ytringsfrihet. Mener du noe – skriv! Debatter! La oss drukne kommentarfeltene i velformulerte, velbegrunnede, kunnskapsbaserte resonnementer.

Det er både vår rett og vårt ansvar.

Og jeg vil fremdeles bli psykolog.

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.