I Bjugn-saken på 90-tallet ble en rekke personer siktet for seksuelle overgrep mot flere titalls barn. Her vet man fortsatt ikke hva som egentlig skjedde. Henry Molvær ved Barnehuset i Bergen mener psykologisk kompetanse i rettssystemet kan hindre at noe lignende skjer igjen.
De siste årene har man lest om en rekke overgrepssaker, som Alvdal-saken, barnehagesaken i Tromsø og den nylige overgrepssaken i Gjøvik. I slike saker er avhør av de involverte barna sentralt, og det er svært viktig at disse gjennomføres på en god måte. Likevel er dette en stor utfordring innen avhørsfeltet.
Går man 10 år tilbake i tid ble barn som var utsatt for seksuelle overgrep og vold avhørt på politistasjonen, mens de ble sendt andre steder for å motta medisinsk og psykologisk hjelp. Barnehuset i Bergen har et ønske om å ivareta barnet både før, under og etter avhør, og har av den grunn siden 2007 samlet alle aktuelle profesjoner på ett sted.
Psykologspesialist ved Barnehuset i Bergen, Henry Molvær, anser dette som en stor forbedring. Tidligere måtte barna forklare og forholde seg til ulike instanser, noe de i dag slipper ved Barnehuset. Molvær opplever i tillegg stor nytteverdi av at han, som psykolog, får sett avhøret av barnet på video, samtidig som det foregår.
– Dette gir meg viktig informasjon om barnets historie, i tillegg til hans eller hennes reaksjoner og måter å være på. Det gjør at jeg får mulighet til å forstå barnet bedre, forteller han.
Tidligere ble alle barn avhørt ved bruk av metoden dialogisk samtalemetodikk, et engangsavhør på 1-1,5 time som krever gode språklige ferdigheter hos barnet. Forskning har vist at metoden ikke har ønsket effekt hos eksempelvis små barn.
Molvær og kollegaer hentet derfor inspirasjon fra USA og metoden «Extended Forensic Interview». Den norske versjonen, «sekvensielle avhør», gjennomføres over én til to dager, og gir mulighet til god kontaktetablering. I tillegg gir den bedre kjennskap til barnets funksjonsnivå før man begynner å omtale det vonde som har skjedd.
– Etter kontaktetablering gis barnet en pause. Den tiden bruker avhører og jeg til å vurdere hvordan vi skal møte barnet. Er dette et barn som har lett for å snakke om sine vansker? Hvilke typer spørsmål fungerer for akkurat dette barnet? Dette er svært viktig informasjon som vi aktivt tar i bruk i videre avhør, opplyser han.
Med sekvensielle avhør klarer vanligvis hele to av tre førskolebarn å formidle hva som har skjedd, sammenlignet med bare én av tre ved bruk av vanlig avhørsmetodikk. Dette kan imidlertid variere med hensyn til hviken type overgrep barnet har vært utsatt for – en tendens Molvær mener samfunnet må ta deler av skylden for.
– Det er noe i vår kultur som gjør at vi behandler vold og seksuelle overgrep forskjellig. En fireåring vet at det ikke er lov å slå, men har lite kunnskap om seksualitet og seksuelle overgrep. Dette kan gjøre det vanskeligere for barnet å fortelle om seksuelle overgrep, utdyper han.
Molvær trekker også frem bruken av ulike typer spørsmål som en utfordring når det gjelder avhør av barn, da de er spesielt sårbare for ledende spørsmål. Likevel brukes åpne spørsmål for lite i avhør.
– Bruk av flervalgsspørsmål og direkte spørsmål i såpass stor grad, gjør at barnet ikke får mulighet til å fortelle sin historie på sine premisser. Jeg mener det er ønskelig, og oppnåelig, at 50 % av spørsmålene som stilles i avhør skal være åpne.
For å få til en endring her, mener Molvær det er nødvendig med psykologers kompetanse. Han opplever at psykologer er godt representert innen arbeidet med å utvikle og videreutvikle avhørsmetodikk, men at de kunne vært enda mer synlige innen formidling av slik kunnskap. Dette mener han psykologer i for stor grad har overlatt til andre profesjoner.
Han trekker frem seksuelle overgrep som eksempel. En metode som undervises flere steder, og som anvendes for å avdekke seksuelle overgrep, er å si til barnet at «mange har opplevd …. Har du det?». Molvær hevder dette kan bli for lite kritisk og unyansert, da man med denne metoden ikke ser barnet som det enkeltindividet det er.
– Har du et barn som ukritisk er enig i alt, er det lett å «forføre» barnet ved bruk av slike metoder. Derfor er jeg skeptisk til enkelte elementer av det som blir undervist, og mener det er essensielt med tverrfaglig kompetanse innen formidling av kunnskap.
Molvær etterlyser videre psykologer i arbeidet med å forstå barns uttrykk. Han mener at barn med avvikende reaksjoner kan være en utfordring for mange i rettsapparatet.
– Det er lett å føle ekstra empati med et barn som har «normale» emosjonelle reaksjoner under avhør. Dersom barnet gråter der, er det større sannsynlighet for at det blir trodd, og at det blir tatt ut en dom dersom det blir rettssak. Psykologers rolle som barnets fortolker blir derfor særdeles viktig.
Også barn med tilknytningsvansker eller utagerende atferd kan være vanskelige å forstå for rettsapparatet. Det kan fort oppstå dårlig dynamikk, hvor avhøreren responderer ved å presse barnet enda mer. Molvær mener at disse barna, om mulig, trenger enda tryggere rammer. Det er derfor svært viktig at psykologer hjelper avhørere og andre i rettsapparatet til å forstå hvert enkelt barn og dets reaksjoner. Han opplever videre at dette er helt essensielt for at vi skal kunne ivareta barn som har vært utsatt for overgrep.
Bjugn-saken er én av flere saker som illustrerer viktigheten av psykologers kompetanse. Måten man gikk frem for å komme til bunns i denne saken, førte til at en del av barna ga uttrykk for hendelser som umulig kunne ha skjedd. Dette gjorde det vanskelig å skille sann fra usann informasjon i etterforskningen.
– Hadde en gått frem annerledes, hadde en visst mer om hva som faktisk skjedde, og man hadde på den måten kanskje klart å ta bedre vare på barna. Et større fokus på psykologisk kompetanse innen rettsystemet kan hindre at noe slikt som skjedde i Bjugn-saken skjer igjen, påpeker Molvær.