Ivar Mølmen er usikker på om han er god nok etisk som profesjonsstudent, er du?
Starten på en etisk karriere
Fra de første etikkfagene på en helsefagutdanning får ofte studentene en introduksjon i etikk som gir dem kunnskap om internasjonale konvensjoner, forskningsetikk og teoretiske problemstillinger med anonyme kasus. Dette gir en god forståelse av hvorfor etikk er viktig og hvilke prinsipper våre etiske retningslinjer er bygget på. Derimot er det på profesjonsstudiet i psykologi kun satt av noen få timer til undervisning i etisk yrkesutøvelse. Er det mulig at pasienter kan bli skadelidende og at tilliten til psykologer og helsevesenet kan bli svekket som følge av studenters etiske usikkerhet?
Den dagen studenter får pasientansvar holder det ikke lenger med en teoretisk forståelse av etikk. Når pasienter møter helsepersonell skal de forvente at de er i de tryggeste hender, både medisinsk, men også etisk. At en sykepleierstudent bommer litt med sprøytespissen, at medisinstudenten svimer av første gang de ser et åpent lårbrudd eller at en psykologistudent stokker ordene og skjelver som et aspeløv første pasienttime, er noe som er normalt og på sett og vis fint. Feil vil det være masse av i alt helsearbeid, det er uunngåelig. Feil skjer overalt, hele tiden, også utenfor helse og psykologi. Studiet skal håndtere nettopp dette, det skal være en arena som oppfordrer studenter til å tørre å gjøre feil.
Etisk på papiret
Der det derimot ikke er samme rom for feil, er etikk. Vi har behandlet mange Kasus A og B og X, vi har diskutert etikk i forelesning, grupper og i egne refleksjonsnotat. Det vi imidlertid ikke har gjort i stor grad er å diskutere egen etisk praksis. Forelesere setter rammer for hva vi burde kunne, men undersøker i mindre grad hvordan etikk foregår blant studentene når de ikke er i undervisning.
Studenter i internpraksis på de psykologiske poliklinikkene har i og for seg klare retningslinjer for hva som kan deles av pasientopplysninger og følger lovverket. Så fremt det ikke gjelder en alvorlig trussel mot liv eller helse, er alle pasientopplysninger fortrolig mellom de som er direkte involvert i behandlingen og pasienten. Det vil si at det kun er studentbehandleren, veiledningsgruppen og veilederen som skal kjenne til informasjon om pasienten. Det kan høres banalt og selvfølgelig ut, men det betyr at informasjon om pasienten aldri skal utenfor de som er involvert i behandlingen.
Så er det igjen slik at helsepersonell ofte har gode grunner til å diskutere en sak anonymt eller omtale et pasientarbeid. Det vi vanligvis gjør da er å anonymisere eller endre personalia, slik at det skal være umulig å identifisere vedkommende til den grad at det ikke er noe informasjon som kan knyttes til en enkelt person på noen som helst måte. Uten denne adgangen ville det vært nesten umulig å fortsette dagens undervisning, forskning og ivaretagelse av både pasienter og helsepersonell. Men hva er godt nok? Når er det umulig å kunne spore informasjonen tilbake til en pasient, og er det tilfeller der selv anonymisert informasjon ikke burde diskuteres uansett?
Hverdagsetikk
På internpraksis har psykologstudentene veldig få pasienter, ofte én av gangen. Studentene deler kontorareal, og det blir dermed vanlig å se hverandres pasienter. Selv har jeg aldri opplevd at noen har gitt ut informasjon om navn eller lignende, men når studenter deler kontor på denne måten ser vi likevel hvem pasientene er. I hvilken grad kan da en pasient være anonym om du får vite noe om pasientarbeidet til en student som ikke er på egen veiledningsgruppe? Hva kan og bør studenter si om eget pasientarbeid til andre? Hva er reglene for anonymisering og hvor sikker må man være for at en pasient er helt anonymisert?
Heldigvis har jeg ikke selv erfart at studenter har begått grove etiske overtramp. Når det er sagt har jeg hørt historier om at studenter har diskutert pasientinformasjon på kollektivtransport og at mennesker utenfor diskusjonen har identifisert pasienten. Det er mulig at historien er annerledes og at de utenfor diskusjonen identifiserte feil pasient, men det kan likevel illustrere et poeng. Selv en teoretisk fullgod anonymisering, som både står seg etisk og juridisk, kan bli oppfattet som en personlig historie. At det ikke er sant, betyr ikke at det ikke kan skape reaksjoner og problemer. Får pasienter eller andre inntrykket av at taushetsplikten blir tatt lett på, vil det svekke tilliten til psykologer og helsevesenet for øvrig.
Kanskje er samtlige av dagens studenter så erfarne og kompetente i etisk refleksjon at disse spørsmålene som reises er overflødige, eller kanskje vi er litt redde for å vise at vi ikke er flinke nok så vi heller unngår samtaleemnet. Om ingen har kunnskap om hverandres etiske praksis, er det heller ikke noe ansvar for å eventuelt korrigere andres praksis eller være sårbart ærlig om sin egen. Unngåelse av ubehagelige og vanskelige spørsmål er ikke noe selv profesjonsstudenter er immune mot.
Fra hva jeg vet om meg selv og mine medstudenter er det ingen grunn til å frykte at dette er et akutt problem. Når det er sagt vet jeg at det rår stor usikkerhet og ulik praksis i håndtering av persondata både når det gjelder behandling av pasientdata innad på poliklinikkene, men også med andre mennesker. Problemet er ikke vår evne til å resonnere etisk, men studenters evne til å handle etisk. Om ikke etikk er et praksisfag, men kun en teoretisk forståelse av retningslinjer og regelverk er jeg usikker på hvor nyttig det er, og da bør utdanningen reflektere dette.
Hvorfor diskuterer vi pasientene våre?
Tillit til behandler og helsevesenet er bærebjelken i all behandling. Mange studenter skal lære seg å sitte med det viktigste og såreste i noens liv. Det er et enormt ansvar, men det gjør også at det å utvikle seg som psykolog og mestre faget for mange er en fantastisk og spennende opplevelse. Samtidig er det viktig å huske hva det er vi driver med. Som studenter er det viktig med støtte og et kritisk blikk på egen utvikling, men enda viktigere er pasientrettighetene og behandling i seg selv. Diskuterer vi pasientene på grunn av egen nysgjerrighet, eller gjør vi det fordi det er viktig for behandlingen?
Dette er ikke et varsel om en grusom etisk praksis blant dagens studenter og akademikere. Heller kan dette sees på som at pasienter kan være trygge på at helsepersonell kan være ærlige om potensielle svakheter, både sine egne, men også standens etikk som sådan. Jeg er i alle fall usikker på hvor grensene går, og jeg opplever at jeg har selskap i usikkerheten.
Dette handler ikke om flere regelverk, forelesninger eller refleksjonsnotat som ikke blir fulgt opp. Både studenter og faglig ansatte burde for en gangs skyld stille seg spørsmålet om dagens studenter får tilstrekkelig ferdighetstrening i personlig etikk. Det er godt mulig dette gjelder ferdigutdannede i like stor grad, men det har jeg ikke grunnlag for å mene noe om.
Etikk er viktig og alvorlig, men det handler i bunn og grunn om hvordan det blir brukt og forstått, og jeg er ikke helt sikker på å om vi som helsepersonell er helt ærlige med oss selv. Selv har jeg tatt denne runden, og føler jeg nå står trygt og godt i egen klinisk praksis og ikke minst i min egen usikkerhet. Usikkerhet og feil er en uatskillelig del av virkeligheten, derimot er det et valg om du vil stå i det alene eller med noen andre.