Jeg bruker mine beste år på å være redd

"Det syke barn". Edvard Munch.
«Det syke barn». Edvard Munch.

Angsten for å være syk var ikke noe nytt, men denne gangen var den så sterk at hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Så begynte hun å skrive. Dette er en hypokonders brev til seg selv.

Skrevet av: Jente (25)

De gangene det faktisk gikk bra:

1. Det begynte med en enkel liten polypp i ganen. Jeg gikk utallige ganger til legen og tannlegen. De fant ingenting. Jeg skar vekk den lille drittpolyppen to ganger men den kom tilbake hver gang. De sendte den til prøve, men alt var fint. Jeg krysset av polypper på min imaginære sykdomsliste. Dette er fire år siden. Og jeg sitter fremdeles her.

2. Høsten for 3 år siden da jeg hadde kreft i halsen. Høyre side. Bestefar kjente på halsen, men fant ingenting. Dro til legen, de fant ingenting. Gikk lenge rundt med denne angsten, men det gikk over. Fremdeles her.

3. Sommeren for 2 år siden da jeg kom hjem fra interrail. Fant en kul på magen, venstre side. Garantert tumor i tarmen. Viste seg at det var hard avføring. Ingen problemer med tarmen siden.

4. Julen for 1,5 år siden da jeg nok en gang hadde kreft i halsen. Gikk over. Jeg drakk mye den julen. Jeg har en teori om at hvis man drikker nok alkohol så dreper man bakteriene og føler seg friskere. Tror kanskje jeg ikke skal forfølge den teorien.

5. Julen for 1,5 år siden (etter halskreften) jeg kjente en smerte i venstre arm og noe var galt med hjertet mitt. Første EKG i februar. Fant ingenting. Plagene fortsatte og angsten økte, begynte å få problemer med å puste. Trodde jeg skulle drop dead av et hjerteinfarkt hver dag. Tok en ny EKG, de fant ingenting. Plagene avtok, men ikke helt. Konstaterte panikkangst. Begynte å gå til psykolog og først i fjor høst avtok symptomene. I dag er ”hjertesykdommen” nesten borte.

6. Våren for 1 år siden, da jeg hadde kreft i eggstokkene. Bestilte selvfølgelig hastetime hos gynekolog. Fikk bekreftet at alt var greit og at celleprøven var fin. Eggstokkene er fremdeles intakt.

7. I januar i år, igjen overbevist om at jeg hadde kreft i halsen. Gikk til lege. Fant ingenting. Tenker ikke på det nå.

8. Denne våren. Det hele begynte med en urinveisinfeksjon. Sjekket urin og fant blodlegemer. Føler dødsdommen allerede er signert.


Men likevel.

I dag fikk jeg en tanke jeg ikke har tenkt før. Det er ironisk og nesten latterlig at jeg aldri bekymrer meg for å pådra meg en psykisk lidelse, kun fysiske, så er det nettopp en psykisk lidelse jeg ender opp med.

Jeg er en jente på 25 år. I mine beste år, og jeg kaster dem bort. Jeg er nemlig hypokonder. Riktignok selvdiagnostisert hypokonder, noe som er ironisk i og med at hypokondere selv diagnostiserer i hytt og pine. Men alle testene jeg har tatt på nettet og følelsene i hodet og kroppen tilsier at jeg er hypokonder. Om ikke har jeg en sterk helseangst/dødsangst.

I skrivende stund sitter jeg hjemme i Oslo. Om seks dager har jeg min første eksamen som utvekslingsstudent – den kan jeg ikke ta hjemmefra. Jeg sitter her fordi jeg hadde et sammenbrudd, et av mange denne uken. Jeg er nemlig overbevist om at jeg har kreft i urinrøret. Kanskje ikke urinrøret, men et sted under magen og et sted over bena. Jeg var nemlig hos legen i dag. De fant blodlegemer i urinen min. Faen. Faen i helvete jeg har kreft. Ok. Nei. Jeg tok ytterligere blodprøver. De var fine, ingen tegn til infeksjon i kroppen. Legen sier jeg ikke skal bekymre meg. Neivel din dust, men det er akkurat det jeg sitter her og gjør. Med din ene setning- du har blodlegemer i urinen, da klarer du å snu hele livet mitt opp ned.

Jeg er så redd for å være syk. Klarer ikke tenke meg et verre scenario enn meg liggende alene i en sykehusseng, med en 60-40 prosent sjanse for å overleve. Livet der ute, der hvor alle vennene mine er, mine fremtidige kjærester, mine fremtidige opplevelser, suser forbi. Og jeg ligger der. Og råtner. Jeg har et så klart visuelt bilde av dette, og jeg streifer innom tanken hver dag. Hva hvis, tenk om. Tenk hvis det skjer, med meg.

Jeg er så redd at jeg faktisk bokstavelig talt ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, hva jeg skal gjøre, hvem jeg skal ringe, hvem som kan roe meg ned. Som oftest er dette pappa.

Hva er det verste som kan skje da, sier pappa. Det er jo å få kreft. Nå gjorde hjernen min et lite hopp. Kreft. Hvorfor synes jeg dette er så skummelt, og ikke minst hvorfor tror jeg at jeg er dømt til å få det?

Jeg må alltid forhøre meg med andre. Sammenligne meg med dem. Det er bra med et referansepunkt. Problemet er bare at mitt referansepunkt er den stusslige lille 0,1 prosenten (litt usikker på statistikk her, tør heller ikke sjekke opp i tilfelle det skulle være mer) som blir rammet av en eller annen forferdelig sykdom i en alder av 25. Jeg ender som oftest opp med at jeg er et eksepsjonelt eksempel og at ingen helt kan sammenlignes med meg, fordi alle andre som oftest er friske og jeg er den syke.

Hvorfor er det vits å gå til legen da hvis du ikke stoler på han, sier pappa. Hvorfor spørre andre om råd når du ikke gir en faen i hva de har å si likevel. Godt poeng. Fordi jeg tør ikke stole på at alt er fint, fordi jeg ikke stoler på kroppen min. Hvorfor? Vet ikke. Faen.

Ironien er at jeg studerer psykologi. Jeg vet hvor sterk psyken kan være og hvordan den kan kontrollere kroppen. Men dette føler jeg altså ikke angår meg.

Jeg har alltid vært skjør i psyken. Pappa kaller meg fremdeles for et aspeløv. Jeg husker å ha vært mye lei meg og redd. Redd for at folk skal dø. Redd for at noe galt skal skje. Men ikke nødvendigvis med meg selv. Det virker som om hjernen min ser seg nødt til å finne noe å kontrollere og bekymre seg over. Etterhvert ble det altså helsen min. Jeg kjenner et symptom, fokuserer all min energi på det, får bekreftet at det ikke er et problem og går videre til neste problem. Jeg kunne vært toppidrettsutøver i overdreven hjerneaktivitet.

Jeg skammer meg. Hvis noen har en fysisk sykdom er det ikke din feil. Men en psykisk sykdom… Har jeg klart å drive meg selv til dette? For hver tåre jeg gråter for denne lidelsen, for hver gang jeg ringer noen midt på natten fordi jeg tror jeg skal dø, for hver gang tankene mine vandrer mot dødelige sykdommer, så skammer jeg meg.

Jeg er redd for å være en byrde. Folk sier jeg ikke er det. Er redd for det likevel. Hvor mange ganger kan man snakke med folk om dette? Når blir de lei? Hvor mye bekreftelse trenger jeg for å vite at jeg selv har det bra? Jeg vet ikke. Det skremmer meg.

Jeg fungerer best når jeg vet at alt i kroppen tilsynelatende er perfekt. Problemet med det er bare at kroppen som oftest ikke er perfekt til enhver tid, og jeg leter etter kroppens svake punkter og jeg finner de, dessverre, alltid.

Tankene løper løpsk. Jeg prøver å kontrollere. Klarer ikke. Tenker på noe fint, ja det kan faktisk gå bra, herregud ikke stress. Stresser likevel. Prøver å legge sammen to og to. Legen sier det går bra, ikke bekymre deg. Men du har blod i urinen. Alt kollapser og det blir svart i hodet. Blod i urinen, men det kan jo være kreft. Faen. Det må være det. Tilbake til der jeg var. Så må jeg begynne på nytt igjen.

Jeg kaster bort mine beste år. Men jeg er så redd. Jeg ser på vennene mine. Misunner dem. Tenker at hadde jeg bare vært som de, da hadde faen meg ting vært bra. Men akkurat nå er hodet mitt et fengsel og jeg føler jeg sitter der på livstid.

Jeg er så redd at hvis jeg tenker at det går bra, så går det dårlig.