Frode Thuen har blitt hele Norges samlivsterapeut gjennom sin faste spalte i Aftenpostens A-magasinet. Det får imidlertid ikke profesjonsutdanningen ved Universitetet i Bergen takk for.
Frode Thuen er en travel psykolog. I tillegg til sin professorstilling ved Høgskolen i Bergen, har han både deltidsstilling i egen privatpraksis og ved Center for Familieudvikling i København. Hovedsakelig jobber han med tema som omhandler familie- og samlivsrelasjoner, og har et tett vekselbruk mellom sin forskning og kliniske virksomhet.
Manglende sorgstøtte for skilte
Thuen har helt siden ungdomstiden vært interessert i mellommenneskelige og følelsesmessige problemstillinger. At han valgte å fordype seg i fagområder som samliv, skilsmisse og familie, var imidlertid nokså tilfeldig.
Da han var ferdig utdannet på tidlig 90-tallet, fant han en ledig forskerstilling som skulle se på sorg og sorgstøttearbeid for personer som hadde mistet ektefeller og barn. I løpet av årene Thuen jobbet med dette, dukket spørsmål opp: Her må det finnes flere paralleller til skilte personer – hva finnes av støtte til dem?
– Da vi studerte dette empirisk, fant vi at det er mange likhetstrekk mellom skilte og etterlatte etter død, samtidig som det er mindre forståelse for den sorgen skilte personer bærer på, og det er mindre organisert støtte til dem som går gjennom samlivsbrudd, opplyser han.
Siden 1995 har dermed Thuens forskning dreid seg mye om skilsmisser og deres konsekvenser, samt støtte til skilte personer. De siste årene har imidlertid fokuset skiftet mer over mot ivaretagelsen av samlivet; hva skal til for at man ikke skiller seg? I terapi jobber han hovedsakelig utfra en emosjonsfokusert parterapitilnærming.
– Men, jeg jobber ikke slavisk i forhold til den, da jeg synes at det å ha én modell som skal passe til alle blir litt feil, siden både folk og deres problemstillinger er veldig ulike. Jeg bruker derfor gjerne flere elementer i tillegg, både fra kognitiv terapi og mentaliseringsbasert terapi, forteller Thuen.
I og med at Thuen hovedsakelig jobber med par, får han føle ekstra både på fordelene og utfordringene med å ha to personer i terapi sammen.
– Fordelen er at det finnes en dynamikk i rommet, som det blir viktig å intervenere og kommentere i forhold til. Man har mer å spille på, og mer informasjon å hente ut fra samspillet enn bare det som blir fortalt. Det kan imidlertid være vanskelig å navigere i et landskap hvor partene beskriver sine virkeligheter som diamentralt motsatte, mener han.
Kritisk til psykologstudiets innhold
For rundt 10 år siden ble han spurt om å være ukentlig spaltist i Aftenpostens helgemagasin, A-magasinet. Siden da har Thuen svart på spørsmål fra innsendere, i hovedsak knyttet til temaer rundt familie- og parforhold. Han opplever dette som et fint sted å drive med formidling, samt ta pulsen på befolkningens samliv.
Før A-magasinet var Thuen spaltist i Vårt Land. Han har også formidlet via TV-serier, radioprogrammer, og flerfoldige kronikker. I 2005 var han med og satte opp en forestilling på Den Nationale Scene i forbindelse med Inger Hagerups 100-års jubileum, kalt «Mitt dumme hjerte». I den forbindelse snakket Thuen om hvordan vi kan forstå og bruke poesien i vårt eget liv.
Som psykolog ser han flere fordeler med å trekke inn skjønnlitteratur og lett tilgjengelige fagbøker som gode redskaper man kan formidle til sine klienter. Det å være åpen og mottakelig for andre typer tilnærminger, alt fra musikkterapi til poesi, tror han bare er en styrke. Han savner integrering av tilnærminger utover tradisjonelle behandlingsmetoder. Thuen opplevde selv at man lærte lite om det meste på studiet.
– Jeg var egentlig ganske skuffet over psykologstudiet. Det virket for meg ganske kjedelig og litt meningsløst. Da vi startet med klinisk praksis, ble jeg virkelig i tvil om hva jeg ville. Jeg vurderte å gå over på andre fag, så jeg studerte sosiologi en periode underveis. Alt jeg holdt på med ved siden av, følte jeg imidlertid var nyttig og lærerikt.
Thuen jobbet som journalist i både Katarsis, Studvest og Bergensavisen i sin studietid. Der fikk han interessante bekjentskaper og erfaringer som har vært nyttige senere.
– Arbeidet der førte til tanker om en journalistutdanning. Men så har jeg blitt litt begge deler da, noe jeg nå setter særlig pris på.
Utfordringer i det moderne samfunn
Ett av hans formidlingsverk, boken «Kunsten å være voksen» fra 2011, oppsummerer mange av hans interessefelt.
– Boken omhandler både arbeidsliv, foreldrerollen og samlivsrollen. Jeg forsøker å si noe om hvordan det er å være voksen i dag, og hva som er utfordringene for oss, hvor jeg videre sammenligner det med forrige generasjon. Helt konkret tar jeg utgangspunkt i mitt og min fars liv, og bruker det som en illustrasjon samtidig, som jeg trekker inn teori og forskning om temaene.
– Er det større utfordringer å vokse opp i dagens moderne samfunn sammenlignet med tidligere tider?
– Det er i alle fall andre utfordringer. På mange måter er det tryggere og bedre å vokse opp i Norge i dag, sammenlignet med for eksempel 60-tallet. Det er færre ulykker. I tillegg har barn foreldre som er mer til stede i barnas liv, og er mer opptatt av hva som foregår i det indre enn det den tidligere generasjonen var med sine barn. Så barn har, historisk sett, kanskje de beste foreldrene noensinne, mener Thuen.
På den andre siden peker han på dagens konkurranseorienterte og individualistiske samfunn, hvor man overalt blir minnet på viktigheten av å lykkes.
– Solidaritet og fellesskap stod mye sterkere før, i tillegg til at man hadde en slags identitet gjennom der man vokste opp, mens man i dag har identitet gjennom det man har gjort. Man er på én måte mye mer prisgitt egne prestasjoner nå, i alle fall identitetsmessig sett, og det kan jo være vanskelig for alle å leve opp til.
Thuen er fornøyd med å ha endt opp med en symbiose mellom det å være fagperson og formidler, og savner at flere fra profesjonen tar del i offentlige debatter.
– Selvfølgelig trenger ikke alle bidra til å popularisere psykologisk forskning, men det er mange som sitter på relevant kunnskap som med fordel kunne vært mer villige til å dele den utover terapirommets vegger, avslutter han.