En psykologstudents bekymringsmelding

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Fredrik Lian
Student, Pål Halle Johnsen med tordentale til Det psykologiske fakultet Foto: Fredrik Lian

Fra første dag får psykologstudentene innprentet at vi må varsle ved bekymring om skikkethet til jobben. Jeg gjør min plikt, og varsler om at Det psykologiske fakultet bør anses som uskikket.

Tekst av: Pål Halle Johnsen

Student ved Det psykologiske fakultet

Det sies at man skal la tvilen komme den tiltalte til gode. Men når går det fra tvil til en generell håpløshet om at det noensinne vil bli bedre? Etter snart to år i Bjørn Christiansens hus kan jeg med trygghet si at fremtidens psykologiutdannede kommer fra et trøblete hjem. Et hus hvor de unge har tydelige tilknytningsproblemer. Et hjem hvor man aldri vet hvordan autoritetene vil reagere. I denne familien er reglene ulike for de forskjellige barna, og de voksne følger kun de lover som passer dem. Her blir man til og med straffet for å gjøre som man får beskjed om, selvsagt gjort med kjærlighet. For her i gården gjør man som i de gamle bedehusene; man tukter dem man elsker.

Språklige metaforer er vel og bra. Det fanger interessen, og maler bilder som er lette å forstå. Men samtidig avleder det fra sakens kjerne, og kamuflerer hva som egentlig sies. Og er det en ting jeg har fått nok av her på fakultetet, så er det tåkeprat. Det snakkes i det vide og brede om hvordan tingene egentlig er her, og hvilke storslåtte planer man har for fremtiden. Det skal bli så flott, bare vent og se! Gang på gang viser det seg at dette er løfter med like mye substans som sukkerspinn. Det smaker søtt, men er borte før du vet ordet av det. Planene er vidløftige og abstrakte med storslåtte ambisjoner, men uten konkrete skritt som skal følges. Likevel vedtas planene, og da kan man svare pent at “Vi har satt i gang prosesser som skal utbedre de problematisk områdene,” uten at det virker som om det er tenkt over hvordan disse problemene skal løses. Og når problemene gjentar seg, hva gjør man da? Ansvaret fraskriver man seg selvsagt. Skylden flyttes oppover, nedover eller bortover i hierarkiet. Er det de vitenskapelige, administrative, ledelsen, eller kanskje studentenes feil? Det kommer an på hvem man spør, og hvor de andre partene er. En ting er gjennomgående, det er aldri den som er tilstede sin feil at noe ikke fungerer. Gang på gang blir det sagt at “Prosessen er i gang, men løsningen vil ta litt tid. Rom ble ikke bygd på en dag, vet du vel!” For er det en ting som er sikkert, så er det at problemene vil gjenta seg. Uansett løfter, planer og tiltak blir det ikke bedre. Vår tålmodighet er brukt opp. Derfor skriver jeg nå denne bekymringsmeldingen.

Jeg tror med trygghet jeg kan si at alle som leser denne teksten vil kjenne seg igjen i flytting og avlysning av forelesninger. Dette er noe som kan skje fra tid til annen, og er noe vi dessverre må leve med. Forelesere blir syke, trafikken er forsinket og ting kan gå galt. Dette er noe vi er innforstått med, og aksepterer. Det jeg derimot ikke kan akseptere lengre er at avtaler blir avlyst grunnet konferanser eller ferier som har vært planlagt i månedsvis, forelesninger legges på fagkritisk dag og aktiviteter flyttes fordi “vi trengte rommet til noe annet den dagen.” Det virker for meg som om det er en grunnleggende holdning om at studentenes tid ikke er like viktig. Det er rett og slett respektløst! Men hva kan man forvente når holdningene er at som fulltidsstudenter skal vi være tilgjengelige fra 8-16 mandag til fredag, uavhengig om det er satt opp forelesninger eller ei? Og ja, jeg har blitt eksplisitt fortalt at sånn det er sånn det er. På det basis kan vi kreve at de er tilgjengelig fra 8-16, mandag til fredag. De er jo tross alt fulltidsansatte. Av en eller annen grunn tror jeg ikke et slikt utsagn ville blitt tatt godt i mot. At studentene har jobb, verv eller andre avtaler virker tidvis uforståelig, og ikke minst uakseptabelt. Fakultetet er allerede den mektige part, og burde ta større hensyn til konsekvensene deres handlinger kan få. Hvis vi som studenter ikke kan komme på en obligatorisk aktivitet får vi ikke gå opp til eksamen. Hvis fakultetet ikke stiller opp på en obligatorisk aktivitet blir den flyttet til et annet tidspunkt, hvor vi igjen må rydde plass i kalenderen og møte opp.

I det minste vet vi hva som er obligatorisk og når det er, slik at vi kan sette av tid til det i kalenderen. Eller? Hvordan man bruker ordet obligatorisk er visst sterkt debattert innad på fakultetet. Under ligger et utsnitt fra timeplanen min i februar og mars.

Manglende informasjon om obligatorisk aktiviteter
Manglende informasjon om hva som er obligatoriske aktiviteter

Her er det to obligatoriske aktiviteter. Gir det intuitivt mening hvilke? Det syns i hvert fall ikke jeg. Og da jeg nevnte dette for foreleseren fikk jeg beskjed om at de ikke hadde lov til å kalle ting for obligatorisk lengre, selv om det i prinsippet er obligatorisk. Det er heller ikke første gangen denne beskjeden blir gitt på et liknende spørsmål. Men det jeg finner så fascinerende med akkurat dette tilfellet er at det irriterer foreleserne akkurat like mye som det irriterer meg. Det står i emnebeskrivelsen at det er obligatoriske aktiviteter, så hvorfor ikke markere de tydelig for studenten? Hadde ikke det gjort det enklere for alle involverte? Hvis det støttes av både forelesere og studenter, hvorfor skal det gjøres så vanskelig?

Det er med en viss engstelse jeg skriver dette innlegget. For dette er ikke første gangen jeg klager på feil og mangler ved Det psykologiske fakultet. Det blir nok heller ikke siste. Men det er ikke alltid klager blir tatt like godt i mot. Det er viktig å huske på Jantelovens 10. bud når man har med fakultetet å gjøre: “Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.” Jeg har tidligere klaget på flytting av en obligatorisk forelesning. Det var ikke en populær handling hos foreleseren, som gjorde det veldig tydelig at det var dumt gjort av klageren, for nå kunne de ikke lenger være “reale angående fraværet.” Det ble gjort meget klart ovenfor resten av kullet mitt at det nå var klagerens skyld hvis noen av de fikk fravær, og derfor ikke kunne ta eksamen. Uten klagen kunne de “ha vært hyggelige rundt det, siden de tross alt flyttet forelesningen.” Heldigvis for meg, så leverte jeg klagen gjennom Studentutvalget som anonymiserte den. Men kullet mitt visste godt hvem som hadde klaget, og slik oppnådde vel foreleseren sitt formål om å straffe meg for min klage uten å måtte stå for ubehaget selv. Igjen, heldigvis for meg, så er mine medstudenter ytterst forståelsesfulle. Jeg opplevde ikke at det ble rettet noen misnøye mot meg fra deres side, selv om det var flere som fikk kalenderproblemer grunnet flyttingen. Men for meg opplevdes det som et tydelig forsøk på straff fordi jeg påpekte at de ikke gjorde som de skulle.

Det psykologiske fakultet råtner på rot. Det er tunggrodd og lite endringsvillig. Her har det satt seg en ukultur som er vond å vende. Og som vi har lært av både faglitteratur og forelesninger, så er det vanskelig å stå i mot slike situasjonelle påvirkningskrefter. For det er ikke slik at fakultetet er fullt av forferdelige mennesker som vil studentene alt vondt. De fleste er imøtekommende og trivelige mennesker, og mange ansatte strekker seg langt for studentenes trivsel og læringsutbytte. Det er mange hardtarbeidende ildsjeler her, innen alle felt av fakultetet. Men det er vanskelig å stå i mot den ukulturen som gjennomsyrer fakultetet. Mangelen på respekt og omtanke for studenten gjør at vår opplevelse av å være her blir misfarget. Det er murring i gangene og hvisking bak lukkede dører. Vi kjefter og klager oss i mellom, men ingen har tro på at det vil hjelpe å si ifra. Nå er godviljen død. I årevis har studentene prøvd med konkrete klager, tall og statistikk. Gang på gang har svaret vært bortforklaringer som “det er jo bare et enkelttilfelle;” “tallmaterialet er for dårlig;” eller “vi må ha konkrete tilfeller for å se hvor problemene ligger.” Uansett hva vi gjør, så blir det ikke bedre. Jeg vet ikke lengre om det leder mot lært hjelpeløshet eller håpløshet.

Dag for dag blir tilliten min til bedring svekket. Klage for klage mister jeg troen på endring. Møte etter møte blir fylt med tåkeprat og fine ord. Derfor velger jeg nå å fortelle om mine opplevelser som student ved Det psykologiske fakultet. Jeg har snakket med mange nok studenter til å vite at jeg ikke er alene i å føle det på denne måten, men understreker at jeg skriver kun på mine egne vegne. Det siste jeg vil er at noen andre skal bli straffet for mine meninger.  For det er med skrekkblandet fryd jeg venter på konsekvensene av min bekymringsmelding. Det er ingen selvsagthet at varslere behandles pent i denne byen. Men jeg elsker fagfeltet og utdannelsen min, og føler det er min plikt. Noen ganger må faktisk barna trå til og hjelpe sine foreldre. Og som tidligere nevnt, man tukter den man elsker.

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.