Er du homo?

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Illustrasjon: Johan Myklebust Ådland.
Hvorfor sitter det så langt inne for oss å spørre våre pasienter om deres legning? Illustrasjon: Johan Myklebust Ådland.

Forskning indikerer at lesbiske og homofile er overrepresenterte hva gjelder psykiske lidelser, rusproblematikk og selvmordstanker. Hvorfor spør vi da ikke pasientene våre om legning?

Elisabeth Omdal
Skribent

I internpraksis på profesjonsstudiet i psykologi ved UiB har vi lært mye om hvordan vi skal møte ulike pasientgrupper, og hvilke spørsmål som er viktige å stille i en innledende fase. I forelesning diskuterer vi hvordan vi kan innhente mest mulig informasjon fra pasientene, på en best mulig måte. Dette gjelder både trivielle og mer kompliserte temaer, som tanker om seg selv og andre, relasjoner og sivilstatus, opplevelser med vold eller seksuelle overgrep, og tanker om døden. Det kan være ubehagelig for pasienter å bli stilt slike spørsmål, og det kan være utfordrende for terapeuten å stille dem. Et tema som derimot ikke har blitt nevnt en eneste gang i løpet studiet er spørsmålet om legning.

Forskning indikerer at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har økt risiko for psykiske helseplager (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008). En undersøkelse viste for eksempel at lesbiske kvinner og homofile menn rapporterte om dårligere helse sammenliknet med referansegrupper (Hegna, Kristiansen & Moseng, 1999). Forskjellene viste seg spesielt tydelige innen bruk av rusmidler, psykiske plager, selvmordsforsøk og lidelser knyttet til seksuell helse. Samme rapport indikerte at flere heller ikke er åpne om sin seksuelle orientering til helsepersonell, inkludert i situasjoner hvor dette er av betydning. Dette kan komme både av følelser hos pasientene selv, samt frykt for ikke å bli møtt på en god måte.

Psykologer, og annet helsepersonell, bør legge til rette for at pasientene skal føle seg trygge nok til å ta opp temaet legning. Her kan kjønnsnøytralt språk, hvor man legger til side antakelser om legning, samt en generelt positiv holdning til ulike seksuelle orienteringer ha en positiv effekt (Bjorkman & Malterud, 2007). Dersom pasienten selv forteller om sin legning og seksualitet, vil de fleste psykologer kunne møte dette med forståelse, aksept og nysgjerrighet. Men hva med de pasientene som av ulike grunner velger å ikke selv ta initiativ til temaet? Her har psykologer og psykologistudenter et ansvar, og det bør vi anerkjenne.

Et argument imot det å spørre om legning kan være at man vil unngå å støte noen, da dette kan oppleves ubehagelig for pasientene. Men er det et argument for å la være? En konsekvens kan være at det blir et alliansebrudd i relasjonen, men alliansebrudd gir også mulighet til reparasjon – en sentral komponent i psykoterapi. Psykologer og psykologstudenter læres opp til, og arbeider med, å kunne stille vanskelige spørsmål og å kunne ha samtaler rundt ubehagelige temaer. Legning burde ikke være et unntak.

En mulighet er å inkorporere spørsmål om legning i den systematiske kartleggingsprosessen, hvor man da kunne tenke seg at pasienter bes om å «krysse av» for hvilken legning hen har. Dette kan legge til rette for at temaet bringes på banen, men kan nok også virke noe upersonlig for et så viktig tema som legning. En annen mulighet er å introdusere temaet legning i anamnesen. Dersom man kartlegger pasientens relasjoner, vil det kunne være naturlig å spørre pasienten om seksualitet og legning. En slik fremgangsmåte er heller ikke uproblematisk: Hvor tidlig skal man ta opp dette temaet? Når pasienten er over den seksuelle lavalder, eller tidligere? Og hva med dem som ikke er komfortabel med sin egen legning – vil et fokus fra terapeuten være forstyrrende eller behjelpelig for pasienten? Det er mye som er uklart, og nettopp derfor er diskusjonen viktig å ta.

En studie fant at lesbiske kvinner syntes det var viktig å fortelle om sin seksuelle orientering til sin fastlege for å «kunne være seg selv og kunne kommunisere fritt» (Bjorkman & Malterud, 2007). Det er ikke urimelig å anta at dette kan generaliseres også til andre kjønn og legninger, og til psykolog-pasient-relasjonen. Derfor er det viktig for psykologer å arbeide med problemstillingen. Målet trenger ikke nødvendigvis å være felles retningslinjer for alle terapeuter, men psykologistudenter bør i det minste bli presentert for problemstillingen under studiet og oppfordres til videre refleksjon rundt temaet.


Kilder:

Hegna K., Kristiansen, H.W., & Moseng, B. (1999). Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Barne- og likestillingsdepartementet. (2008). Regjeringens handlingsplan: Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

Bjorkman, M., & Malterud, K. (2007). Being lesbian–does the doctor need to know? A qualitative study about the significance of disclosure in general practice. Scandinavian Journal of Primary Health Care, 25(1), 58-62.

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.