Hvordan kan vi si at skjønnhetsfokuset handler om selvrealisering, når behovet for å dele går foran gleden ved å gjøre? spør Endre Molaug Eriksen. Skjønnhetspresset berører alle og enhver – kanskje i større grad enn vi er klare for å innrømme.
Tekst: Endre Molaug Eriksen
Student ved Det psykologiske fakultet
I forlengelsen av Håkon Nævdals debattinlegg om skjønnhetspresset i media, samt Marthe Berg Nyhuus’ motsvar, ønsker jeg å utfordre ideen om hva skjønnhet egentlig er, og hvorfor vi må forholde oss til én gitt norm for skjønnhet. Er det i hele tatt mulig å slippe unna?
Hva er skjønnhet?
Nævdal skriver at det er vanskelig å snakke nyansert om skjønnhet, og at det er et ladet tema fordi «mange aspekter av skjønnhet er begrenset av den kroppen hver og en har blitt gitt». Her hinter han i retning av at skjønnhet i stor grad henspeiler på noe som er objektivt. Det er nettopp dette media forsøker å fortelle oss; enkelte ytre kvaliteter fremheves som mer ettertraktede enn andre.
Hva som anses for å være vakkert er utvilsomt subjektivt, samt avhengig av kultur, samfunn og historiske epoker. Det finnes en rekke eksempler på dette, alt fra Mursi-stammens lepperinger til kinesisk fotbinding. Men når vestlige medier bredt kommuniserer én standard for skjønnhet som hevdes å være universell, kan slike kulturhistoriske idealforskjeller være i ferd med å viskes ut.
Bulimisk kultur
Det er vel strengt tatt ingen som mener at media har skylda for skjønnhetshysteriet; det media beskyldes for er å forsterke, påvirke og fremheve enkelte livsstiler, utseender og kvaliteter som «bedre» enn andre, ofte motivert av at et produkt skal selges.
På den ene siden blir vi fortalt hvordan vi må kontrollere kroppene våre ved å trene riktig, spise riktig og pleie utseendet. På den andre siden blir vi bombardert med fristelser: vi blir fortalt at vi «fortjener» skjønnhetsprodukter, at vi bør «unne oss» sjokolade og «nyte» junk food.
Beskjedene er motstridende, og bidrar til å opprettholde en idé om at skjønnhet er noe vi kan kjøpe eller jobbe oss til.
Utilstrekkelighet – noe medfødt?
Nævdal hevder at enkelte mennesker har en iboende utilstrekkelighet. Det er vanskelig å forstå hva han mener med dette. Å kalle noe iboende impliserer at det er medfødt; at vi helt fra starten er delt inn i utilstrekkelige og tilstrekkelige mennesker.
Hvis vi nå skal snakke om utilstrekkelighet, vil jeg heller si at alle mennesker har en iboende utilstrekkelighet, idet ethvert menneske er unikt – ingen passer inn i en platonsk skjønnhetsidé. Kritikken mot media blir på denne måten ikke bare en kamp for den enkelte utilstrekkelige, eller bare for kvinnen.
For meg innebærer begrepet «utilstrekkelighet» at det finnes noe der ute man føler seg utilstrekkelig i forhold til. Vi kan alle føle oss utilstrekkelige til tider, men det handler om hvem og hva man sammenligner seg selv med, samt hvilke forventninger man har til seg selv.
Betinget aksept
Vi har alle sider ved oss selv som vi tildekker i frykt for avvisning. Vi har også behov for at noen ser vår usikkerhet, skam og sårbarhet – og aksepterer den. Kun på denne måten kan vi lære at det er greit å være seg selv; det er greit å være menneskelig. I en verden preget av image og overflate finnes det sjelden rom eller tid for å vise disse sidene. Når vi fokuserer på å leve opp til normer gitt i blant annet media, kan den sårbare siden ved oss lett bli ignorert.
Dette kan videre lede oss inn i en ond sirkel, drevet av vårt eget bekreftelsesjag: På den ene siden søker vi bekreftelse for våre ytre kvaliteter; på den andre siden fremhever vi at de ytre kvalitetene vi søker bekreftelse for er de eneste som teller. Slik oppnår vi kanskje aldri det vi trenger.
For hvorfor vil vi egentlig dele så hyppig med mennesker som ikke betyr noe nevneverdig for oss? Og hvordan kan vi si at skjønnhetsfokuset handler om «selvrealisering», når behovet for å dele går foran gleden ved å gjøre?
Ønsker kvinner utseendefokus?
Hva blir konsekvensene dersom man legger «skjønnhetsprosjektet» på hylla? I teksten impliserer Nævdal at kvinner egentlig ønsker utseendefokuset velkommen fordi de liker å pynte seg.
Kvinner har ikke nødvendigvis lyst til å gjøre seg vakre, de føler gjerne at de må for å holde følge med de andre i konkurransen på det såkalte markedet. Med det ensidige skjønnhetsfokuset blir andre måter å finne en partner på underkommunisert: vi kan være interessante samtalepartnere, vi kan være gode og omsorgsfulle; vi har mange unike kvaliteter som ikke kan måles og kategoriseres. Billedformatet, slik det brukes i media, er ikke et format som evner å uttrykke menneskelig kompleksitet.
Premisset her er dermed dødfødt; det er nytteløst å spørre kvinner om de skulle ønske at utseende- og kroppsfokus var borte, når så mange har en idé om at det er gjennom slike midler de kan få oppmerksomhet.
Ambisjoner langt utover skjønnhet
Det virker ofte urovekkende å skulle stille spørsmål ved hva vi egentlig bruker livet vårt på. Det er noe veldig ubehagelig over å skulle tenke over valgene man tar hver dag, men jeg tror det er viktig at vi drar oss ut av autopilot.
Vi har alle behov og ambisjoner som peker langt utover både skjønnhet og trening, det er jeg overbevist om. Når Nævdal hevder at det å bruke mange timer på utseendet hver dag kan være indre motivert, mener jeg at han ignorerer viktige krefter i oss mennesker.
Jeg oppfordrer ikke folk til å la være å pynte seg for hverandre, men til heller å ha et bevisst forhold til hvordan og hvorfor man gjør det – «hvor stor del av mitt selvbilde er investert i ytre kvaliteter og målbare prestasjoner?»
Slik kan den tiden som blir brukt på å sikre seg bekreftelse fra andre på det ytre, heller bli brukt på å virkelig realisere sitt indre. Kanskje blir det mulig å se inn i øynene – «vinduene til sjelen» – i stedet for å se på øynene?