Depresjon er blitt vår nye folkesykdom, og koster både individet og samfunnet svært mye. I denne artikkelen skriver Åsa Hammar om vedvarende problemer ved depresjon, og hvordan disse kan forebygges.
Tekst av: Åsa Hammar
Professor i psykologi ved UiB og leder for forskergruppen Bergen Mood and Cognitive Function group
En problemstilling jeg er opptatt av, både klinisk og vitenskapelig, er forebygging av tilbakefall av depresjon. Alvorlig depresjon er en av våre folkesykdommer som rammer alle samfunnslag og stadig øker over hele verden. Til enhver tid vil ca 5% av befolkningen bli behandlet for depresjon og risikoen for å bli rammet av en alvorlig depresjon i løpet av livet er opp mot 20%. Sykdommen medfører stor lidelse både for den enkelte og for pårørende. Å få diagnosen depresjon er alvorligere enn det mange av oss vil oppleve i livet, med opp- og nedturer hvor vi kan føles oss «deppa» innimellom. En alvorlig depresjon vil påvirke minst ett av følgende tre områder, slik at man ikke vil klare å fungere på samme nivå som tidligere. Det kan være på skolen/ jobben, i familien eller i det sosiale livet. Mange ganger vil alle tre områder bli rammet. Diagnosen er ofte forbundet med lange sykemeldinger og redusert arbeidskapasitet. Samfunnskostnader er estimert til 1.5 milliarder per år i Norge.
Tilbakefall
Selv om vi i dag har effektive behandlinger for depresjon, så vil risikoen for å få et tilbakefall for en som er rammet av sin første episode være 50%, med størst risiko det første årene. Disse tallene har vært stabile de siste 10-20 årene. Per i dag har vi ikke noen klare markører som kan si noe om du vil være den som kun opplever en episode i løpet av livet eller om du vil oppleve flere episoder med depresjon. Det er per i dag mangel på gode intervensjon/behandlinger som er spesifikt er rettet mot forebygging av nye depressive episoder.
Det er et stort behov for å prøve ut nye kliniske intervensjoner for å tilby denne pasientgruppen en behandling som kan minske risiko for tilbakevendende depresjoner. Dette vil ha implikasjoner for den enkelte pasient, pårørende og helsevesenet ved å minske både lidelse, belastning og samfunnskostnader.
Vedvarende svikt – også etter symptomene er borte
Depresjon er en alvorlig og sammensatt lidelse og karakteriseres av emosjonelle, biologiske og kognitive endringer. Omfattende forskning foregår til en hver tid for å finne faktorer som kan bidra til forståelse av bla årsaker til sykdommen, gode behandlingstilbud og hvordan man kan forebygge depresjon og tilbakefall av nye episoder.
I mitt arbeid med depresjon har jeg fokusert på det kognitive aspektet av sykdommen. Kognisjon er viktig side av depresjon og mange pasienter rapporterer at de sliter med kognitiv fungering, slik som nedsatt hukommelse, konsentrasjon og organisering av arbeid og dagliglivet når de er deprimert. Dette er kjent av behandlere og klinikere, men også godt vitenskapelig dokumentert. Det har vært antatt at svikten ville normalisere seg parallelt med symptombedring av depresjonen.
Tidligere studier viser at det finnes indikasjoner på at noen aspekter av den kognitive svikten vedvarer til tross for bedring og i våre studier har vi fokusert på å kartlegge hvordan profilen på den kognitive fungeringen ser ut når pasienter er i remisjon, det vil si, er frisk fra depresjonen. Dette er et viktig fokus, fordi når man er symptomfri og frisk fra depresjonen, så forventes det at man skal fungere på sammen nivå som tidligere, på arbeid, skole og i dagliglivet. Hvis det er slik at en tidligere deprimert person fremdeles sliter med noen aspekter av kognitiv fungering som ikke er kartlagt og lagt til rette for, kan det øke belastningen for vedkommende og kan påvirke opplevelsen av mestring, lede til et negativt selvbilde, økt negativ tankekjør, etc. og derved øke risikoen for å utvikle nye episoder.
Tilrettelegging
Funn fra våre prosjekter viser at mange pasienter fremdeles sliter med spesifikke kognitive funksjoner selv om de er symptomfrie. Evne til å hemme automatiserte ferdigheter (inhibisjon) er et eksempel. Dette kan blant annet ha betydning for om man klarer å stoppe f.eks. grubling og negative tanker. Det er også fremkommet at selv når man er delvis symptomfri eller helt symptomfri, så vil mange slite med å huske informasjon hvis man bare får høre den en gang, sammenlignet med friske kontroller. Men om man får repetert denne informasjonen så vil man huske like godt som kontrollgruppen.
Alle funn viser at denne svikten ikke har noe med intelligens å gjøre. Det er således viktig å kartlegge den kognitive profilen når man skal tilbake til skole eller jobb, etter f.eks. en sykemeldingsperiode, slik at både forventninger og tilrettelegging er tilpasset for å få en optimal fungering.
Det har også vært en brukergruppe involvert i prosjektene. Resultatene har blitt presentert og diskutert med brukerne, som har gitt en klar tilbakemelding på at dette er noe de gjenkjenner, og at de opplever at forskningsfunnene gjenspeiler deres vansker med kognitiv fungering i etterkant av en depresjon.
Lavere kapasitet – samme forventninger
En bruker beskrev dette på en meget illustrativ måte: Hun sammenlignet sin kognitive kapasitet med en sylinder hvor hun selv, hennes arbeidskollegaer og av sjefen forventet at hun skulle ha en 100% kapasitet, men i realiteten hadde hun er redusert kapasitet fordi hun brukte stor del av den totale kapasiteten til å holde unna nye depresjonsepisoder. Arbeidet og forventningen var ikke tilpasset den reduserte kognitive kapasiteten og det førte til en øket belastning som i sin tur hadde negative konsekvenser for hennes mentale helse.
Forebygging
En viktig videreføring av funn fra forsker-gruppen er å undersøke om kognitiv trening for å øke den kognitive kapasiteten vil bidra til å forebygge nye episoder. Forskning indikerer at det å trene seg på å løse kognitive oppgaver kan styrke generell kognitiv funksjon som oppmerksomhet, hukommelse, reaksjonstid og impulskontroll. Vi driver for tiden et pilotprosjekt som ønsker å finne ut om kognitiv trening kan styrke de kognitive funksjonsvanskene mange opplever å få etter en depresjon, og som kan forebygge depresjon.
Om forfatteren:
Hammar er professor ved Det psykologiske fakultet og leder for forskergruppen Bergen Mood and Cognitive Function group (MCF) som har inkludert flere doktorgradskandidater hvor alle jobber med problemstillinger som omhandler alvorlig depresjon, kognitiv fungering og longitudinelle studier. Hammar er prosjektleder for samtlige studier og datainnsamlingen har foregått i tre store hovedstudier. Den første studien er en av litteraturenes lengste oppfølgingsstudier innenfor en pasientgruppe som er rammet av gjentagende depresjoner og denne kartlegger kognitiv fungering over en 10 års periode, og ser blant annet på sammenhengen mellom kognitiv svikt og dagliglivets fungering. Det andre hovedprosjektet er en longitudinell studie som inkluderte pasienter med gjentagende depresjon og kartla kognitive fungering med både eksperimentelle og standardiserte nevropsykologiske tester, cortisol målinger med deksamethasone og fMRI. Det tredje hovedprosjektet er et av de første på verdens basis som samler inn en pasientgruppe av førstegangs deprimerte pasienter og følger dem over tid, vi har samlet inn en 5-års oppfølging og planlegger en 10-års oppfølging. Også her samles inn data om kognitiv fungering, cortisol og emosjonelle informasjonsprosessering. For tiden kjører vi en pilotstudie på kognitiv trening som forebygging av depresjon.