Pensum uten følelser

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: flickr
Bøker i utvalg av David Foster Wallace. Foto: flickr

Good Old Neon av David Foster Wallace forteller om en mann på randen av sin egen eksistens. Novellen viser hvordan litteratur gir innsikt i menneskers følelsesliv, der pensum iblant kommer til kort som kaldt og kalkulert.

Daniel Gunstveit
Skribent

Selv psykologipensum kan til tider fortone seg tørt og kjedelig, noe som kan skape en avstand til både menneskene bak fenomenene og egne følelser. I et forsøk på å bygge ned denne avstanden, presenterer jeg skjønnlitterære lesetips for psykologistudenter, her ved novellen Good Old Neon av David Foster Wallace.

David Foster Wallace. Foto: flickr
David Foster Wallace. Foto: flickr

Wallace er kjent som en krevende forfatter, men også for sine presise skildringer av det moderne samfunn og livet med mentale lidelser. Begge disse perspektivene får man i nevnte novelle, som er relativt tilgjengelig til Wallace å være. Han er en interessant forfatter både fra et litterært og et psykologisk perspektiv.

Vi kan begynne med det litterære: han er en vanvittig dyktig forfatter, noe som reflekteres både i omtaler og litterære priser – romanen Infinite Jest ble av TIME kåret til en av de 100 beste engelskspråklige romanene utgitt mellom 1923-2005. Men også på mikroplan legger man merke til dette – man får lyst til å lese setningene hans igjen og igjen, fordi de er vakre, og fordi de stemmer. Man kjenner seg igjen, enten det gjelder beskrivelser av handling, landskap eller følelser. Og det er denne gjenkjennelsen som treffer en i åpningen av Good Old Neon:

My whole life I’ve been a fraud. I’m not exaggerating. Pretty much all
I’ve ever done all the time is try to create a certain impression of me in
other people. Mostly to be liked or admired. It’s a little more complicated
than that, maybe. But when you come right down to it it’s to be
liked, loved. Admired, approved of, applauded, whatever. You get the
idea.

Vi har alle en tendens til selvmonitorering, men Wallace skriver frem en karakter som preges av dette i ekstrem grad. Han lister tallrike eksempler på måter han har lurt, godsnakket og manipulert for å skape et spesielt inntrykk av seg selv i andre, hele tiden mens han selv er klar over hva han gjør – uten å kunne gjøre noe med det. Han henvender seg direkte til leseren, og man blir mer og mer nysgjerrig på hva settingen er og hvem han snakker til. Karakteren, Neal, er en høyt intelligent mann, eller han vil gi inntrykk av å være det, og han analyserer både seg selv og andres oppfatninger av seg selv med en overlegenhet som man som leser irriterer seg over. Han er en upålitelig forteller, også funnet i The Great Gatsby’s Nick Carraway, noe han også selv bemerker:

Not to mention am I maybe full of B.S.(…)

Novellen handler blant annet om selvmord, om følelsen av ikke å kunne leve med seg selv, noe man ser i Neal’s (navnet nevnes bare to ganger i løpet av teksten) forsøk på å rømme fra seg selv gjennom alt fra meditasjon, sex, karismatiske kirkesamfunn, til psykoanalyse. Mye av novellen foregår nettopp i terapirommet, der han har et håp om at Dr. Gustafson skal kunne komme med en slags fundamental innsikt angående problemene han sliter med. Når han så ikke gjør det, er det ikke uventet, men like fullt skuffende. Det er rundt denne tiden Neal bestemmer seg for å begå selvmord, uten at jeg skal røpe om han gjør det eller ikke. Mot slutten av novellen gjør Wallace også et tekstlig grep som både kan forvirre leseren, men også utvide opplevelsen slik at ti personer kan komme med ti ulike tolkninger av hva som skjer, uten at det blir for kryptisk av den grunn.

Good Old Neon er også et filosofisk verk på den måten at den får deg til å tenke, noe som også kjennetegner den beste skjønnlitteraturen. Den genererer tanker om våre oppfatninger av liv, tid, språk og død. Wallace selv var plaget av dyp depresjon, og begikk selvmord i 2008. En del av meg tenker at han ikke kunne skrevet så godt om disse tingene om han ikke hadde hatt de problemene han hadde. Det er i stor grad mørke ting han skriver om, innpakket i vakker prosa, likevel oppfatter jeg en glød av optimisme i novellens siste setninger, et budskap man kan ta med seg videre i kampen mot vanskelighetene livet har å by på.

På den andre siden av dette tror jeg ikke selvmordet forteller oss noe mer enn at David Foster Wallace var et vanlig menneske, med vanlige menneskers problemer, som til slutt ble for sterke til at han klarte å leve med dem. Og at det ikke blir mindre uforståelig av den grunn, akkurat som livet er uforståelig, og kanskje særlig det indre livet.

Slik beskriver Wallace selv det, i en av de beste setningene jeg noen gang har lest:
What goes on inside is just too fast and huge and all interconnected for words to do more than barely sketch the outlines of at most one tiny little part of it at any given instant.

Good Old Neon kan leses i novellesamlingen Oblivion, eller her.

 

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.