Jeg drukner i lidelseshistorier. Men er all lidelse like alvorlig? For subjektet er svaret utvilsomt ja. Men objektivt sett? Ikke nødvendigvis.
For alle sliter i dag. Det tvinges på oss gjennom daglige overskrifter. Poenget er at dette ikke er noe nytt. Det som imidlertid i stadig større grad gjør seg gjeldende, er eksponeringsbehovet som gjerne følger med – i tillegg til alt det man sliter med i den (unge) norske befolkning, skal man gjerne ’snakke ut om’ eller skrive om. Men er det tilfeldig at det er så mange kronikker og tv-programmer som dukker opp akkurat nå?
Man har helt tydelig truffet noe i tidsånden. Men i tillegg kan det synes som om terskelen for hva ’å slite’ faktisk innebærer, har sunket. Kanskje er dette tegn på en form for negativ personlig fabel, tanken om at ”ingen har hatt det så dårlig som jeg har det nå”. At mine problemer er større enn dine problemer.
Meningsflommen
De som har ”kjempet seg ut av problemene” blir gjerne hyllet i sosiale medier og kommentarfelt for hvor sterke de har vært. Disse stemmene er viktige av flere grunner – de åpner opp og fjerner stigma; de skaper et felleskap seg imellom; og de hjelper oss – vi som har vært så heldige å slippe unna psykiske lidelser (foreløpig) – å forstå hvor tøft det er. Én av disse er Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset, som skriver glimrende om en hel rekke temaer, blant annet spiseforstyrrelser, som hun selv har slitt med.
Jeg snakker ikke om disse. Problemet er at slike viktige bidrag drukner i blogger, tv-programmer og nyhetsoppslag om alle de andre som sliter med ting. Alt fra prestasjonskrav i skolen til utseendepress, via kjedsomhet og klager på nynorsk.
Her treffer vi kjernen: Er all lidelse like alvorlig? Nei, den er ikke det.
Sykt syk
En pågående debatt innen psykisk helse er diagnosesamfunnet og sykeliggjøring av individet. Klart, man skal være empatisk lyttende og forståelsesfull, men er jeg den eneste som blir litt motløs når det er dette avisene skriver om:
“Jeg var den første i vennegjengen min som begynte med sminke, men i den perioden var det en hobby. Etter hvert ble det min største frykt å gå uten sminke – det ble en tvangslidelse.”
Sitatet er hentet fra Tv2-programmet Sykt perfekt. Jeg har ikke sett dette programmet, og jeg mener ikke å diskreditere hverken deltakeren eller serien, men på generelt grunnlag synes jeg at det enorme volumet av offentlige ’lidelseshistorier’ ødelegger for dem som sliter med mer alvorlige ting, og som kanskje har behov for profesjonell hjelp. Det ødelegger også for de verdifulle stemmene i samfunnsdebatten, som nevnte Senneset står i spissen for.
Det blir simpelthen for mye. Habitueringsrefleksen er sterk, i hvert fall hos meg.
For empatiske?
Men hvordan skal vi møte unge mennesker som møter på helt naturlige livsutfordringer? En vil jo gjerne være et godt menneske. En vil jo gjerne bli en god, empatisk psykolog. Problemet er at dette gjerne kan føre til en kultur der den minste motstand blir møtt med en ”stakkars deg-holdning”, der for eksempeldet at ungdom blir ”presset” til å prestere, blir opphøyd til noe større og tyngre enn det det er. Det har alltid vært gøy å være flink. Det betyr ikke at det bør bli en diagnose.
Det jeg tror dette bunner ut i, er at jeg ikke vil ha unge mennesker som sliter med dagligdagse problemer på mitt fremtidige psykologkontor. Ikke alle trenger det. Et støttende sosialt miljø, kanskje iblandet litt psykologiopplæring, kan i mange tilfeller være nok. Vi må la noen vansker være en del av en normal oppvekst, og heller oppfordre til å overkomme disse problemene. Så får vi heller trøste når det er absolutt nødvendig.
Å ha det kjipt er en del av det å være menneske. Det er lærdom vi kan trekke fra tekstene til Stein Torleif Bjella (som ungdommer selvfølgelig aldri kommer til å høre på – synge på dialekt, liksom!):
“Sjå koss augun mine renn
hjarta mitt blør
psykisk kan du vera sjøl.”
– Psykisk kan du vera sjøl (Heidersmenn)