Hvordan kan vi hjelpe mennesker utsatt for traumer?

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Brooklyn-Group-Therapy-Greenpoint

Én av gruppeterapiens store styrker er at pasientene får erfare ting istedenfor at ting bare snakkes om. Signe Hjelen Stige har utarbeidet en traumespesifikk gruppebehandling for mennesker utsatt for alvorlige traumatiske hendelser.

Elisabeth Omdal
Skribent

Mange individer som opplever tidlige og langvarige traumatiske påkjenninger får omfattende plager senere. Slike alvorlige påkjenninger kan eksempelvis være relasjonelle, som seksuelle overgrep i oppvekst, mishandling og/eller alvorlig omsorgssvikt. Dette omtales også som kompleks traumatisering. Konsekvensene av kompleks traumatisering ser ofte ut til å omfatte skjev eller manglende utvikling av grunnleggende ferdigheter og skjema. Dette kan blant annet innebære nedsatt evne til emosjonsregulering og relasjonsdannelse, samt ulike kognitive og fysiske symptomer. Behandlingen av mennesker utsatt for slike hendelser krever derfor spesiell tilpasning.

– For mennesker som har opplevd kompleks traumatisering har en sett at det ofte er behov for å arbeide med evnen til selvregulering og stabilisering for å kunne klare å integrere og bearbeide traumene på et senere tidspunkt. En stabiliseringsfase er derfor viktig, forteller Signe Hjelen Stige.

Førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, Signe Hjelen Stige.
Førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, Signe Hjelen Stige.

Førsteamanuensis Signe Hjelen Stige ved Institutt for klinisk psykologi ved UiB har lenge forsket på, og arbeidet med, mennesker utsatt for traumer. Hun har også utarbeidet en traumespesifikk gruppebehandling, bestående av 17 ukentlige møter. Fokuset i slik gruppeterapi er stabilisering, hvor målet er å øke pasientenes evne til å regulere aktivering, samt å kunne være til stede her og nå i møtet med traumesymptomene. Dette tenkes å være grunnlag for direkte traumearbeid senere.

– Direkte arbeid med traumet tenker jeg det er gunstig skjer i individualterapi, da det kan være vanskelig å ivareta pasientene og tilpasse godt nok i gruppe. En risiko ved deling av traumeerfaringer i gruppe er at de andres historier tar fokuset bort fra pasienten selv og arbeidet hen skal gjøre, utdyper Stige.

Parallelt med gruppeterapien går altså pasientene i individualterapi, hvor målet blant annet er å jobbe videre med temaer fra gruppeterapien. Utenfor storbyer kan det være vanskelig å danne grupper der pasientene deler lignende traumeerfaringer. For å kunne tilby traumespesifikk behandling også utenfor storbyene kan man inkludere pasienter med et stort spekter av symptomer og problemer i samme gruppe. Med individualterapi parallelt med gruppeterapi gjør man det mulig å ivareta slike store variasjoner.  

– Hvis en for eksempel har en gruppe bestående av pasienter med plager som spenner fra dissosiativ identitetsforstyrrelse til enkel PTSD, hvordan skal en da snakke om dissosiasjon på en slik måte at både personen med dissosiativ identitetsforstyrrelse kan kjenne seg igjen og ikke blir dysregulert, samtidig som det ikke blir for fremmed for de andre? Her vil gruppeterapien kunne være et grunnlag for tilpasset arbeid i individualterapi, noe Stige opplever som en stor fordel.

Hun ser også flere fordeler med det å ha stabilisering i grupper. Gruppeterapi gir pasientene en mulighet til å komme ut av den opplevelsen av at hen er spesiell, og at det er en selv det er noe galt med.

– Arbeid i grupper gjør også at man kan få tips fra andre i gruppen, samt føle at man bidrar ved å dele noe som blir viktig for andre. Dette kan gi deltakerne verdifull erfaring, utdyper Stige.

Videre vil også gruppeformatet potensielt gi korrigerende informasjon til pasientenes uhensiktsmessige antakelser. En vanlig tendens er at pasientene føler at deres vansker er synlige for alle. Gruppeterapi kan her gi en erfaring av at andre også har vansker, uten at disse er synlige.  

– Én av gruppeterapiens store styrker er nettopp at pasientene får erfare ting, istedenfor at det bare snakkes om. For eksempel vil mange rasjonelt sett vite at de ikke er alene om vanskene sine, men det er likevel forskjellig fra å erfare det i en slik gruppesituasjon, forteller Stige.

Ifølge Stige bør man imidlertid være oppmerksom på at stabiliseringsarbeid, både i gruppe- og individualterapi, ikke blir en form for unngåelse, verken for pasient eller terapeut.

– Generelt kan en jo si at terapeuter ikke ønsker at pasientene skal oppleve lidelse og ubehag, samtidig som man ser nødvendigheten av å kunne nærme seg dette i terapi. Pasientene på sin side ønsker ofte å unngå alt som minner om traumene fordi dette er så overveldende. En viktig terapeutisk oppgave er derfor å nærme seg det ubehagelige uten at klienten blir overveldet og å unngå at unngåelse av ubehag – både fra terapeutens og klientens side – styrer terapien, forteller Stige.

For terapeuter kan gruppeterapi også gi utfordringer en ikke møter i individualterapi. Felles for ulike former for gruppebehandling er at det krever ekstra tilpasning og fleksibilitet. En ser at pasienter endrer seg i ulik fart, og har varierende behov med hensyn til tempo og repetisjon i behandlingen. Andre terapeutiske utfordringer er spesifikke til denne stabiliseringsmodellen, som å skulle ivareta og tilpasse behandlingen til et bredt spekter av vansker. På tross av dette opplever Stige få negative sider ved arbeidet.

– Som hovedregel er det alltid behovene for de med størst vansker som må styre gruppens tempo og hvordan terapien utformes. Det krever at vi er ekstra oppmerksomme på deltakernes individuelle behov. Ellers vil jeg nesten si at det er overraskende lite utfordringer med det å være terapeut i et slikt tilbud, sier hun.

Stige trekker også frem givende sider ved det å arbeide med mennesker som har vært utsatt for alvorlige traumer.

– Jeg blir stadig imponert over deres ressurser og evne til overlevelse. Dette er mennesker som har vært gjennom grusomme opplevelser, og likevel har de kjempet seg gjennom dem, og ønsker å få det bedre. Det har kanskje vært det mest lærerike, den respekten man får for mange menneskers styrke og resiliens, avslutter hun.

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.