Jeg er lei av å høre om «generasjon prestasjon». Jeg vil høre mer om de som allerede har prestert.
Det er hardt å være ung, i hvert fall i følge de unge selv. For «generasjon prestasjon» er også «generasjon meg»; meg i sentrum, min lidelse, aldri har noen vært så ensom som jeg føler meg nå. «Dere aner ikke hvor godt dere har det», kommer det gjerne fra sidelinjen, fra de eldre, som gjerne fremstår som sure og bitre idet de sier det. Men implisitt i dette:
Det kommer til å bli verre.
Jeg tror det stemmer.
De ensomme eldre
Benjamin Mjelde skrev for noen uker siden om hvordan ensomheten hos unge både kan forstås som et sykdomstegn i individet, og som en konsekvens av samfunnet. Jeg er lei av å høre om «generasjon prestasjon». Jeg vil høre mer om de som allerede har prestert. Det høres kanskje arrogant ut: Jeg har hatt det godt, derfor er ikke dette så viktig for meg. Også skribenten kan dermed bli fanget i billige generasjonskarakteristikker. Men det er ikke sant. Jeg tror alle har kjent på ensomhet, i større eller mindre grad. For de fleste går det over. Heldigvis. Men hva med den ensomheten som kommer snikende mange år senere, mot slutten av livet?
Ensomhet hos eldre er kanskje den mest naturlige reaksjonen på livshendelser vi har: noen dør, andre blir for gamle til å komme seg ut, kanskje flytter barna bort; til nye byer, nye jobber, nye liv. Tomas Espedal skriver i Bergeners:
«Man blir ikke ensom av å være alene. Det er når man har vent seg til å leve med kjæreste og barn og alt det som omkranser deg av familie og venner, det er når man brått mister alt dette som man er blitt glad i og avhengig av, at man blir ensom.»
Forskningen viser imidlertid det vi allerede vet: Vi har det bedre i Norge enn i andre land. Rundt 10 % i gruppen 71-80 år føler seg ensomme, mot 30-55 % i Øst-Europa. Likevel er dette over dobbelt så mange som i gruppen 18-30 år. I tillegg øker følelsen av ensomhet ytterligere etter fylte 80 år. Dette sammenfaller med en hel rekke andre prosesser, der kroppen blir svakere, og det er en stund siden en har jobbet, noe som kan føre til at en føler seg unyttig. Nå har du gjort din jobb, vi trenger deg ikke lenger. Nye krefter skal frem, vi gjør ikke lenger ting på din måte.
Og her kommer moralisten frem i juletider, for hva gjør man med dette? Lite. Man lager en reportasje eller to i Dagsrevyen nå, like før jul. Man blir trist. Man får dårlig samvittighet. Kanskje tar man en telefon til bestemor.
Så glemmer man det.
Commonsensisk skribent
Du tenker kanskje at det er noe commonsensisk over hele denne argumentasjonen, liksom: «Hvorfor skriver han dette, det er noe alle vet». Og det er sant. Men likevel tror jeg vi alle kan trenge påminnelsen. Når det kommer til problemløsing, så er det medias privilegium kun å stille spørsmål, men det er tross alt jul, så dere skal få et par løsningsforslag likevel.
For det første kunne en få tilbud om å stå lengre i arbeidslivet, så lenge helse, evne og lyst holder. Jeg kunne for eksempel godt tenke meg å holde Geir Høstmark Nielsen på fakultetet så lenge som overhodet mulig. Det andre er regjeringen allerede i gang med: forebygging.
«Men jeg er jo ikke politiker!» utbryter du. Nei. Og den viktigste forskjellen er det heller ikke politikere som utgjør. Det er ikke politikere som sitter og holder deg i hånda når du har mistet noen, som tar en prat med deg på bussen (bortsett fra i valgkampen, så klart), som er familie og medmennesker. Det er jeg, og det er du. Og det kan man bruke. Det virker kanskje vanskelig å sette seg ned og prate med et menneske man ikke kjenner, men som oftest går det greit. Det kan til og med være hyggelig.
Og om ikke det altruistiske argumentet er nok, prøv det egoistiske:
Det kommer til å skje deg og.
Jeg er redd for at det er akkurat dette som kommer til å skje: Når vi, forhåpentligvis, blir gamle, vil det treffe oss, og det vil treffe oss hardt:
Ting kan alltid bli verre.
Kilder:
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/oker-innsatsen-for-a-forebygge-ensomhet-blant-eldre/id2411072/
http://forskning.no/2015/10/faerre-ensomme-blant-eldre-i-norge