Kaller Flor sine advarsler et oppgulp fra en ufruktbar debatt

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

 

Psykologspesialist Atle Dyregrov. Foto: SE Fotografi
Psykologspesialist Atle Dyregrov. Foto: SE Fotografi

Om Flor med kritiske øyne hadde gjennomgått originalstudiene, ville han kanskje ha utvist mer ydmykhet, skriver Atle Dyregrov, psykologspesialist og faglig leder ved Senter for Krisepsykologi.

Les Jørgen Flor sitt innlegg her: Advarer mot samtaler rett etter traumer

Tekst av: Atle Dyregrov
Psykologspesialist, dr. philos og faglig leder ved Senter for Krisepsykologi

I et innlegg den 8. september advarer Jørgen Flor mot samtaler rett etter traumer. Hva han mener med rett etter er noe uklart, men han sveiper ikke minst innen debriefing og tror visst det er en behandlingsmetode. Hans advarsler er et oppgulp fra en ufruktbar debatt som verserte for mange år siden. Debriefingsdebatten var basert på en serie med svake studier som ble tolket ut av kontekst presentert som en Cochrane-studie (Wessely, Rose & Bisson, 1997). Det er uheldig at han formidler dette uten å sjekke ut og informere om den skarpe kritikk som har vært av denne og senere rapporter som angivelig viste at debriefing ikke var bra. Selv skrev jeg allerede på 1990-tallet om hvorfor studiene som lå til grunn for kritikken var lite relevante (Dyregrov, 1998). Studiene reflekterer i svært liten grad de møter som erfarne fagfolk anvender i Norge (eller internasjonalt) for å hjelpe mennesker etter at de sammen har vært eksponert for sterke negative opplevelser.

Les originalartiklene

Flor ser ut til å ha lest andres sammendrag og trukket sine slutninger uten å lese originalartiklene som ligger til grunn. Om han for eksempel hadde lest Lee, Slade og Lygo (1996), burde han ha stusset over den kliniske nytten av en «debriefingsstudie» der kvinner som mister barn sent i svangerskapet bare fikk en times samtale (i gjennomsnitt) under et hjemmebesøk to uker etter dødsfallet, og ikke mer oppfølging. En psykolog behøver ikke mine over 35 års erfaring fra å følge opp familier som mister barn til å skjønne at dette åpenbart er en utilstrekkelig og uetisk måte å bedrive både klinikk og forskning på. Om han leste originalrapportene ville han sett at intervensjonene i flere av studiene var gjennomført av debriefledere med svært liten erfaring med slike intervensjoner (noen av forskningsassistenter uten klinisk bakgrunn). Han ville oppdaget at de fleste studiene gjennomførte «debriefinger» av svært kort varighet, for eksempel i gjennomsnitt 44 minutter i Bisson, Jenkins, Alexander og Bannister sin studie fra 1997. Etter å ha gjennomført debriefingsmøter (eller erfaringsmøter som jeg også kaller det) i 30 år har jeg enda til gode å holde et slikt gruppemøte på under to timer. Det som er underlig er jo at ikke flere rapporteres som «skadet» eller har fått det verre med slike tankeløse intervensjoner.

Kritikken som har vært rettet mot disse debriefingsstudiene har omhandlet metode, utvalg, type debrief, møtelederes bakgrunn, møtenes varighet m.m. De fleste av studiene omhandler korte individuelle samtaler uten noen oppfølging. Da Carlier, Voerman og Gersons (2000) responderte på kritikken om at det bare ble gjennomført ett møte og la derfor inn to oppfølgingsdebriefinger. Mens deres første «debrief» varte i gjennomsnitt 41.4 minutter, varte de to neste i gjennomsnitt 17.4 og 15.9 minutter! Det er i min verden nesten ikke til å tro at noen kan greie å gjøre noe slikt og ha frekkheten til å kalle det en debriefing. Dessverre er jo det ett av problemene på dette området; at enhver samtale uansett lengde blir kalt for en debriefing. Om Flor med kritiske øyne hadde gjennomgått originalstudiene ville han kanskje ha utvist mer ydmykhet.

Skal vi la være å utnytte gruppepotensialet?

La meg stille et litt retorisk, men likevel fagetisk spørsmål: Skulle vi latt være å la hjelpere som møtte overlevende ungdommer og engstelige pårørende ved Utøya få anledning til å sette seg ned i etterkant å reflektere og få snakke om sine opplevelser? Skulle vi frata hjelperne muligheten til å gjennomgå erfaringene sammen med andre de hadde jobbet sammen med slik at de kunne bygge sammenheng og struktur i sine opplevelser? Skulle vi si at «beklager, det er ikke bra å snakke om dette» og nekte dem anerkjennelsen fra andre i gruppen av det de hadde gjort og den innsats de har lagt ned? Er det ok å nekte dem å få bekreftet egne reaksjoner og både få gi og motta råd fra kolleger og fagfolk på hvordan de kunne håndtere den sterke situasjon de hadde arbeidet med? Det er dette erfaringsmøter handler om – det er ikke om reduksjon av PTSD eller ikke.

Intet dypdykk i følelser

Samtale i etterkant av krisehendelser er ikke, og skal ikke være, en dypdykking i følelser. En slik gjennomgang skal selvfølgelig ikke gjennomføres samme dag som hendelsen har funnet sted (faktisk skrev jeg og andre om dette helt tilbake på 1980-tallet). Klinisk erfaring tilsa dette den gang, og forskning har senere vist farer med å fokusere på følelsene samme dag som hendelsen har funnet sted. Det kan opprettholde eller medføre økt aktivering som igjen antas å påvirke konsolidering. Dette er mer omtalt i Dyregrov (2011) og Dyregrov og Regel (2012). Men, det betyr aldeles ikke å hindre mulighet til å samles i gruppe eller som familie for å kunne sette sterke opplevelser inn i en tidsrekkefølge, reflektere, skape perspektiv og prosessere hendelsen. Det inngår i god kriseintervensjon. Det betyr ikke at alle skal igjennom et «skjema» eller at alle må snakke om det som har skjedd. Men gjort på en profesjonell måte, med fagfolk som vet hvordan de skal lede slike møter, som passer på at gruppeprosesser ikke blir destruktive etc., så er dette meningsfylt og bra for deltagerne. Det er ikke sikkert at det gjør at PTSD-prosenten senkes – for profesjonelle hjelpere er den relativt lav – men det kan sveise grupper sammen, oppleves svært meningsfullt og bidra til et godt omsorgsklima. En trist bieffekt av den til dels hodeløse kritikken av debriefing er at institusjoner har avviklet eller stilt spørsmål ved gruppe-ivaretakelse av personell. Ledere har hørt om det som har blitt gjentatt så ofte; det er ikke bra med debriefing. Med sin «lette» behandling av dette kan Flor bidra til at mennesker ikke får den oppfølging de bør få. Det kan nevnes at vi i arbeidet med Helsedirektoratets nye veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer – Mestring, samhørighet og håp – har vektlagt viktigheten av erfaringsmøter, bl.a. på bakgrunn av erfaringene etter 22. juli.

Akademiske flokkdyr

Men, Flor er ikke alene. I en rekke år har det gått akademisk sport i å gjenta hvor liten effekt det er av debriefing. Hva mener jeg med dette? Jo, nesten alle som skriver om tidlig intervensjon har gjentatt til kjedsommelighet at debriefing ikke virker, og at det til og med kan være skadelig. De bruker de samme henvisningene, og som tilfelle med Flor så er det tydelig at få har lest primærkildene, og jeg vil tippe at enda færre har den minste kliniske erfaring med å gjennomføre debrief-møter. Da bærer det raskt galt av sted. Det er faktisk en norsk forsker (Rekdal, 2009) som svært godt har beskrevet slik praksis. Han gjør det på en morsom og interessant måte. Han bruker ordet «flokkdyr» (med lemen som eksempel) om akademikere som ikke går til kilden, men baserer seg på sekundærkilder. Han beskriver den unøyaktige siteringspraksisen der primærkildene blir borte. Noe som er upresist eller usant gjentas av så mange at alle tror det er sant. Les gjerne også hans nyere artikkel «Academic urban legends (Rekdal, 2014) som utdyper hvordan akademiske myter kan få et langt liv. Debriefings-kritikken er blitt en vandrende, stadig gjentatt «sannhet». Enhver forsker med respekt for seg selv ser ut til å måtte ta med et lite avsnitt hvor «sannheten» om de unyttige/skadelige debriefingene må gjentas.

Rehabilitering av debriefing og tidlig intervensjon

Heldigvis har oppfatningen av debriefing begynt å endre seg, noe som Flor ville fått med seg om han hadde trådd litt utenfor den opptrukne «siteringssti». En rapport fra den britiske psykologforeningen som kom i 2015 (Yule et al., 2015) har til dels «rehabilitert» debriefing og tidlig intervensjon. Ikke slik at debriefing på noen måte ukritisk aksepteres, men rapporten oppsummerer viten og erfaring på området tidlig intervensjon på en balansert måte. Det virker litt rart at Flor kan sitere APA med studier fra 2003, mens denne britiske rapporten ikke er nevnt. En forskningsinteressert psykolog som Flor burde gjort seg umaken med å undersøke hva den nyere rapporten på området, spesielt fordi det var i Storbritannia at Cochrane-rapporten som dannet grunnlag for kritikken ble publisert og hvor de fleste av de studiene som inngikk i denne ble utført.

I BPS sin rapport skrives det avslutningsvis blant annet dette: «The damage is done and psychological debriefing has, very literally, unfortunately acquired a bad name….. ‘Psychological debriefing’ – the process of listening to the talking-through of a trauma – is only one part of this suite of early interventions after trauma and not one which should be carried out in every case, after every trauma, or with everybody who has been involved…. But for groups who have been prepared or trained together and have worked through or undergone trauma together, it is a most appropriate intervention and there is good evidence as to its efficacy» (s. 75).

Gode møter til riktig tid

Jeg tror at debriefing kan gjøre vondt verre utført på feil måte. Slike møter kan anvendes til feil tid, med feil gruppesammensetning, på feil måte, og av ledere uten god nok trening og erfaring. Men, anvendt på riktig måte kan gruppemøter for de som er direkte rammet av en alvorlig kritisk hendelse eller som har arbeidet sammen i en svært belastende situasjon, bidra til bedre oversikt, sammenheng og struktur i opplevelsen. Sammen med andre kan en få utfylt hendelsesforløp, svar på det en ikke fikk med seg i situasjonen, og ikke minst få mobilisert sosial støtte på en god måte. Det finnes andre positive aspekter som det vil gå for langt å komme inn på her, men interesserte lesere kan se hva jeg skriver om dette annet steds (Dyregrov, 1997; 2002). Vi trenger å lære mer på området, slik at møtene kan bli best mulig for deltagerne, enten det er i forhold til å normalisere reaksjoner, fremme samhold i gruppen, eller bidra til tidlig reduksjon av plager som ellers kan bli langvarige. Det vi ikke trenger er en ensidig resirkulering av utdaterte påstander som lett blir trodd på fordi de har blitt gjentatt så ofte. Jeg anbefaler Flor og andre lesere f.eks. følgende artikler for å få et bredere inntrykk av debriefingsområdet: Tuckey (2007), Tuckey og Scott (2014), Sattler, Boyd og Kirsch (2014) og Hawker, Durkin og Hawker (2011).

Les Jørgen Flor sitt svar på dette innlegget: Hvorfor så høylytt, Dyregrov?

Referanser

Bisson, J. I., Jenkins, P. L., Alexander, J., & Bannister, C. (1997). Randomized controlled trial of psychological debriefing for victims of acute burn trauma. British Journal of Psychiatry, 171, 78–81.

Carlier, I. V. E., Voerman, A. E. & Gersons, B. P. R. (2000). The influence of occupational debriefing on post–traumatic stress symptomatology in traumatized police officers. British Journal of Medical Psychology, 73, 87–98.

Dyregrov, A. (1997). The process in critical incident stress debriefings. Journal of Traumatic Stress, 10, 589–605.

Dyregrov, A. (1998). Psychological debriefing – An effective method? Traumatology, 4:2, http://dx.doi.org/10.1177/153476569800400203

Dyregrov, A. (2002). Psykologisk debriefing. Hvordan lede gruppeprosesser etter kritiske hendelser. Bergen: Fagbokforlaget.

Dyregrov, A. (2011). Akut kriseintervensjon. Månedskrift for almen praksis, 89, 783–792.

Dyregrov, A., & Regel, S. (2012). Early interventions following exposure to traumatic events– implications for practice from recent research. Journal of Loss and Trauma. 17, 271–291.DOI:10.1080/15325024.2011.616832.

Hawker, D. M., Durkin, J., & Hawker, D. S. J. (2011). To debrief or not to debrief our heroes: That is the question. Clinical Psychology and Psychotherapy, 18, 453–463.

Rekdal, O. B. (2009). Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften. Tidsskrift for Samfunnsforskning, 50, 367–383.

Rekdal, O. B. (2014). Academic urban legends. Social Studies of Science, 44, (4), 638–354. doi:10.1177/0306312714535679.

Sattler, D. N., Boyd, B., & Kirsch, J. (2014). Trauma-exposed firefighters: Relationships among posttraumatic growth, posttraumatic stress, resource availability, coping and critical incident stress debriefing experience. Stress and Health, 30, 356–365.

Tuckey, M. R. (2007). Issues in the debriefing debate for the emergency services: Moving research outcomes forward. Clinical Psychological Science Practice, 14, 106–116.

Tuckey, M. R., & Scott, J. E. (2014). Group critical incident stress debriefing with emergency services personnel: a randomized controlled trial. Anxiety, Stress, & Coping, 27, 38–54.

Wessely, S., Rose, S., & Bisson, J. (1997). A systematic review of brief psychological interventions (‘debriefing’) for the treatment of immediate trauma–related symptoms and the prevention of posttraumatic stress disorder (protocol). The Cochrane Library, (CD–ROM) Oxford, UK: Update Software Inc.

Yule, W., Hawker, D., Hawker, D., Alexander, D., Holowenko, H., Tehrani, N. et al. (2015). Early interventions for trauma. Proceedings from symposia held on: 25 November 2014 and 8 January 2015. The British Psychological Society: June 2015.

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.