Kunsten å feile

10 måneder i året reiser Shawn Kinley verden rundt og underviser impro til alt fra profesjonelle skuespillere og førskolelærere, til psykologer og FN-ambassadører(!). KatarsisTV møtte den verdenskjente improvisatøren, og fikk et innblikk i hvilken relevans impro har for psykologi. 

Mikjel Gjernes
Mikjel Gjernes

Latest posts by Mikjel Gjernes (see all)

Hva tenker du om noen sier teaterimpro? Whose line? Oppvarmingsøvelser på kulturskolen? En halvklein forestilling en venn dro deg med på en gang? Det helkleine programmet på NRK der de spiller ut livet til kjendiser? Noe helt annet? Vel, alle tankene er helt riktige – særlig den siste.

Utover underholdning har teaterimpro svært mange bruksområder. Moderne impro og teatersport, som grunnlagt av Keith Johnstone og Viola Spolin på 60-70tallet, bygger på å senke sosiale hemninger, lytte til andre og akseptere forslagene deres[2, 3]. I en slags latesomlek for voksne [4] øver man seg i spontanitet, samarbeid, tillit, tilstedeværelse og kommunikasjon [5], egenskaper som er nyttige for hvem som helst, ikke bare skuespillere.

11182920_10152719358270766_2132130867_o
Generell improkomptetanse i Bergen. Foto: Thorbjørn Helin

Teknikker og leker fra impro har blitt brukt i klasseromsundervisning i Nord-Amerika for blant annet å fremme kommunikasjon, konsentrasjon, problemløsning og gruppearbeid [6-8]. Det har også blitt brukt i organisasjoner for å trene samarbeid, lederskap og beslutningstagning [9, 10].

Som en undergren av dramaterapi har impro også blitt brukt klinisk i par – og-familieterapi for å blant annet å bygge tillitt og øke spontanitet, lekenhet og fleksibilitet i samhandling[11, 12]. Improteknikker har også blitt benyttet som sosial trening for terapeuter og for å fremme personlig vekst [11-14]. Det finnes noe empirisk støtte for at improterapi har effekt [12, 14, 15], men dette er et ganske oversett tema og studiene er få og små.

Grunnen til at det er så lite forskning på teaterimpro kan delvis være at det i sin nåværende form er noe relativt nytt. Eksempelvis er musikalsk improvisasjon, som har lengre fartstid enn impro, i dag en etablert del av musikkterapeutens repertoar[16].

En annen grunn til manglende empiri kan være at forskning på kreative aktiviteter tradisjonelt har fokusert på det kreative produktet og ikke den kreative prosessen [17]. I Keith Johnstones filosofi er hovedbudskapet faktisk at man ikke skal prøve å produsere noe. Det er bare når man ikke prøver å være flink at man faktisk får noe til. God impro er helt prestasjonsfri og uanstrengt. Du skal ikke frykte å feile – du skal feile, for det er når du feiler du virkelig gjør ditt beste, en tankegang som kan være særlig verdifull i disse PISA-testende, målstyrte, stressfremkallende dager. Som Johnstone sier:

– Screw up and stay happy![1]

Se videoreportasjen øverst i saken. 

Referanser:

  1. Dudeck, T.R., Keith Johnstone: A Critical Biography. 2013: A&C Black.
  2. Johnstone, K., Impro: Improvisation and the theatre. 1979: Routledge.
  3. Spolin, V., Improvisation for the theater: A handbook of teaching and directing techniques. 1999: Northwestern University Press.
  4. Göncü, A. and A. Perone, Pretend Play as a Life-span Activity. Topoi, 2005. 24(2): p. 137-147.
  5. Koppett, K., Training using drama: Successful development techniques from theatre & improvisation. 2002: Kogan Page Publishers.
  6. Moshavi, D., “Yes and…”: introducing improvisational theatre techniques to the management classroom. Journal of Management Education, 2001. 25(4): p. 437-449.
  7. Sawyer, R.K., Creative Teaching: Collaborative Discussion as Disciplined Improvisation. Educational Researcher, 2004. 33(2): p. 12-20.
  8. Spolin, V., Theater games for the classroom: A teacher’s handbook. 1986: Northwestern University Press.
  9. Vera, D. and M. Crossan, Theatrical Improvisation: Lessons for Organizations. Organization Studies, 2004. 25(5): p. 727-749.
  10. Crossan, M.M., Improvisation in Action. Organization Science, 1998. 9(5): p. 593-599.
  11. Wiener, D.J., Rehearsals for growth: Applying improvisational theater games to relationship therapy, in Beyond talk therapy: Using movement and expressive techniques in clinical practice. 1999, American Psychological Association: Washington, DC, US. p. 165-180.
  12. Johnson, D.R., Current approaches in drama therapy. 2009: Charles C Thomas Publisher.
  13. Wiener, D.J., Rehearsals for Growth: Theater improvisation for psychotherapists. 1994, New York, NY, US: W W Norton & Co. xxi, 269.
  14. Snow, S., M. D’Amico, and D. Tanguay, Therapeutic theatre and well-being. The Arts in Psychotherapy, 2003. 30(2): p. 73-82.
  15. Harris, D., et al., The effects of improvisational theatre (improv) vs. group television watching on cognitive ability and mood in people with age-related memory complaints. PeerJ PrePrints, 2014. 2.
  16. Wikipedia. Music Therapy. [cited 2015 21.04].
  17. Sawyer, R.K., Improvisation and the Creative Process: Dewey, Collingwood, and the Aesthetics of Spontaneity. The Journal of Aesthetics and Art Criticism, 2000. 58(2): p. 149-161.