DEL 4: Hva synes jeg egentlig om mindfulness?

Foto: Vitorio Benedetti, flickr.
Foto: Vitorio Benedetti, flickr.

Er mindfulness det en allerede svært egosentrisk verden trenger? I denne siste delen av artikkelserien om mindfulness, vil jeg presentere mine innvendinger, og forsøke å gjøre meg opp en mening om hva jeg egentlig synes om mindfulness.

Daniel Gunstveit

Daniel Gunstveit

Debattredaktør
daniel.gunstveit@katarsisuib.no
Daniel Gunstveit

Latest posts by Daniel Gunstveit (see all)

Vi er nå kommet til det punktet hvor – om dette hadde vært en forskningsartikkel – mindfulness skal kritiseres og diskuteres. Det har jeg gjort ved å presentere noen av mine fordommer til mindfulnessforskerne (og psykologene) som har opplyst både meg og leseren de siste ukene.

DEL 1 presenterer jeg mine første erfaringer med mindfulness.
DEL 2 kan du lese mer om hva mindfulness egentlig er.
DEL 3 undersøker jeg blant annet fordommene om at mindfulness er veien til ro.

Meg, meg, meg?
Det er lett å presse mindfulness inn i selvperfeksjoneringsformen, sammen med fysiske og mentale treningsprogrammer. Ukebladene har i så måte gjort den vitenskapelig funderte mindfulnessmeditasjonen en bjørnetjeneste. Men er det innover vi må gå i denne egosentriske tiden vi lever i?

Aslak Hjeltnes svarer:
– Mange ser på det som en individuell teknikk, men å se på det som en relasjonell prosess er også veldig viktig. Men det strider litt mot individ-fokuset som ligger i vår vestlige tenkemåte.

– Det er jo ingen som kritiserer psykodynamisk eller kognitiv terapi for å være navlebeskuende, sier Hjeltnes. – Du kan ikke løse arbeidsledighet med kognitiv terapi, eller rasisme med

Aslak Hjeltnes. Arkivfoto: Kristian E. Hereid
Aslak Hjeltnes. Arkivfoto: Kristian E. Hereid

psykodynamisk terapi. Man kan heller ikke løse klimaproblemene med mindfulness. Men i en privat og klinisk setting kan det være nyttig.

Multitaskingens død?
Må jeg slutte med multitasking hvis jeg skal være mindful?
– Mindfulness-politiet arresterer deg nok ikke for multitasking, svarer Per-Einar Binder.
– Problemet med multitasking er at det egentlig ikke er mulig.

I realiteten switcher vi raskt frem og tilbake mellom oppgaver når vi multitasker, og det er ikke den mest effektive måten å jobbe på. Multitasking er absolutt ikke mindfulness. Men det trenger ikke være et mål å være mindful absolutt hele tiden. Det høres ut som du har glede av din multitasking. Da fortsetter du bare med det. Men stopp

En ung, eksistensielt søkende Per-Einar Binder. Foto: Privat
En ung, eksistensielt søkende Per-Einar Binder. Foto: Privat

om du merker at konsekvensene er uheldig for deg. Gi deg selv gjerne en pause innimellom, og legg merke til hvordan kroppen kjennes når du multitasker.

Likevel har også Binder erfaring med de ’destruktive’ sidene multitaskingen:
– I forfjor høst holdt jeg for eksempel forelesning mens jeg var midt i en budrunde. Kvalifiserte neppe for undervisningsprisen etter den. Men vi vant budrunden.

Mobilmindfulness
Jeg har de siste månedene brukt en mobilapplikasjon, Headspace, som meditasjonshjelp. Instruktøren har nok lest sin Kabat-Zinn, og til og med stjålet noen sitater derfra. Instruksjonene er enkle og greie, med litt variasjon hver dag, for å unngå at det blir kjedelig. De daglige påminnelsene og måten applikasjonen er konstruert på, gjør det til en enkel måte å faktisk utføre formelle øvelser på. For hver dag man mediterer, legges et lite poeng til din totale meditasjons-streak. Og her begynner det å bli problematisk: noen dager merker jeg at motivasjonen for å meditere er å ikke ødelegge rekorden. Jeg glir inn i det automatiserte flinkhetsmønsteret hvor det gjelder å prestere. Men igjen – dette er jo også mitt ansvar.

I tillegg kan instruktøren til tider være litt insisterende på at du kjenner en forskjell allerede, gjør du ikke?, noe som kan påvirke enkelte til å tenke at noe er galt om ikke effekten kommer umiddelbart. For andre (som for meg) kan det være et flott startpunkt – dette er helt individuelt.

Men det negative, da?
Men det jo være noe negativt her? Elisabeth Schanche forteller:
– Når man jobber med å rette oppmerksomheten mot kropp og følelser, er det noen som har med seg erfaringer som gjør at det å gå inn i kroppen eller noen følelser kan utløse minner eller følelser som er veldig intense. Da er det viktig med god veiledning, så man ikke blir overveldet igjen, som man kanskje har blitt før.

Hjeltnes forteller at enkelte kan oppleve å bli litt mer sensitiv overfor følelser. Dette trenger ikke være negativt, selv om det jo er ubehagelig innimellom. Jeg har ikke plass til å gå inn på så mye mer her, men for kritiske hoder kan jeg anbefale denne artikkelen fra den fabelaktige bloggen Tankevandring, hvor Jon Vøllestad skriver godt om blant annet mindfulness.

Det funker
Til slutt det viktigste – mindfulnessbaserte intervensjoner har ført til bedring i mange RCTs. Forskningen har påvist effekt av MBSR og MBCT på blant annet ulike angstlidelser og depresjon. Det er i forskningssammenheng også et svært spennende felt, da det

Elisabeth Schanche og kollegaer er i full gang med ny mindfulnessforskning. Arkivfoto: Fredrik Lian.
Elisabeth Schanche og kollegaer er i full gang med ny mindfulnessforskning. Arkivfoto: Fredrik Lian.

fremdeles i aller høyeste grad er i utvikling. Det blir derfor spennende å følge med på Schanche og hennes kollegaers prosjekt – hvor man forsøker å undersøke hvilke mekanismer som fører til bedring.

 Dommen
Da jeg startet dette prosjektet var jeg ganske kritisk til mindfulness. Man er gjerne det overfor fenomener man ikke vet stort om, og som i tillegg får mye oppmerksomhet. Kunnskapen min om mindfulness, og meditasjonsøvelsene jeg utfører, er fremdeles svært begrenset, men jeg føler en forandring. De ti minuttene med meditasjon har ikke revolusjonert livet mitt. Men det er heller ikke meningen, innser jeg nå. Det som har skjedd, er en gradvis endring av fokus – hvor mye av hverdagen får man egentlig med seg? Hva så jeg på veien hit? Hva nytt opplevde jeg i dag? Små ting, joda. Men det er jo det livet består av, mesteparten av tiden.

Veien videre
Så hvor går vi videre? Binder anbefaler Mark Williams’ og Kabat-Zinns bøker som et fint startpunkt for den interesserte. Både Hjeltnes, Schanche og Binder anbefaler de evidensbaserte kursene (MBSR og MBCT – hvor sistnevnte er mer rettet inn mot behandling av tilbakevendende depresjon). Det er flere fordeler med disse kursene, blant annet at man blir del av en gruppe som deler opplevelsen og erfaringer, og at man får ryddet opp i en del av de feilaktige oppfatningene som enkelte (deriblant jeg) har. Schanche sier at dette kan motvirke den tanken om at man skal være best, som vi er så vant til fra alle andre arenaer.

Men, som jeg har blitt fortalt flere ganger nå: Det er ingen quick-fix!

Dette illustrerer kanskje et dypere problem i dagens samfunn – tendensen til å ønske en rask løsning som krever lite. Det er fint, men ikke særlig realistisk, uavhengig av metode eller verdenssyn. Om mindfulness er måten å arbeide med seg selv og verden på, må være opp til den enkelte. Derfor lar jeg Per-Einar Binder avslutte denne serien med sine fine ord om nettopp det:

– [Jeg] tror absolutt flere også kunne ha drevet med mindfulnessmeditasjon, og hatt glede av det. Stadig møter jeg folk som har hørt om mindfulness i mange år, men aldri prøvd å meditere. Og så prøver de. Og blir overrasket over hvor kraftfullt det kan være. Prøv noen av disse meditasjonsmetodene, og finn ut på egenhånd.