Mor og far skal skilles – hvem skal ha hovedomsorgen for lille Marie? Hvor mye skal hun være hos hver av dem? Er Oles foreldre i stand til å gi ham den omsorgen han trenger? Eller må han tas umiddelbart ut av et hjem med psykisk syke, emosjonelt fraværende eller rusede foreldre?
Gikk du glipp av ukens Forum? Fortvil ikke. Katarsis gir deg dette semesteret rapporter fra de populære foredragene om psykologi i praksis. Onsdag forrige uke var psykologspesialist Bente Austbø på plass på Det psykologiske fakultet for å snakke om arbeidet som barnefaglig sakkyndig.
Psykologspesialist Bente Austbø er privatpraktiserende ved Institutt for Psykologisk Rådgivning i Bergen. Hun har etterutdanning i både barnefaglig sakkyndighetsarbeid, i veiledningsmetoden Marte Meo, samt innenfor emosjonsfokusert familieterapi. På foredraget denne høstfylte onsdagen for en uke siden hadde hun fokus på sitt arbeid som barnefaglig sakkyndig i samarbeid med barnevern og rettsvesen.
Skal barnet bo fast hos mor eller far?
Austbø fortalte at store deler av jobben i barnefordelingssaker handler om å veilede partene og retten i det barnefaglige perspektivet: Hva er barnets beste, og hos hvem bør barnet ha fast bosted? I høykonfliktsaker vil foreldre ofte være mest opptatt av sine egne rettigheter. Retten skal her hjelpe partene å komme frem til en god løsning for barnet. Dersom saken går helt til rettsak, skal det tas en avgjørelse – med barnets behov i sentrum. Her kommer Austbø sin kompetanse inn.
I samtaler forsøker hun å kartlegge hva foreldrenes opplevelse av konflikten er, hva de mener den kommer av, og hvor mye selvinnsikt de har i situasjonen. Klarer foreldrene å mentalisere hvordan barnet har det oppi alt oppstyret? Eller strever de med å se og beskrive hvordan deres barn har det i konflikten på grunn av foreldrenes egne vanskelige emosjoner?
Når hverken mor eller far er til barnets beste
Som barnefaglig sakkyndig jobber også Austbø i samarbeid med barnevern. Her utreder hun hvorvidt et barn lever under omsorgssvikt, og om hjelpetiltak kan avhjelpe barnets situasjon. Som en del av saksutredningen drar Austbø hjem til familier og observerer hvordan omsorgsforholdene er. Dette innebærer både en vurdering av den praktiske omsorgen i forhold til hygiene, struktur og rutiner, i tillegg til samspillet mellom barn og foreldre.
På hjemmebesøkene er hun spesielt opptatt av tilknytning og tilknytningsstil. Her ser hun blant annet på hvordan barnet ter seg i kontakt med både sine foreldre, samt henne, som den sakkyndige, og hvordan foreldrene forholder seg til barnet under de daglige rutinene, som leggetid og tannpuss.
I ekstreme tilfeller hvor Austbø har opplevd at foreldrene ikke initierer noe med barna sine – ikke trøster dem, ikke tar de opp og holder dem, mater dem eller skifter på dem – har det vært avgjørende å handle raskt. Dette gjelder spesielt for spedbarn. Hos spedbarn under ett år skjer hjerneutviklingen svært hurtig, og er miljøet skadelig for barnet, kan det verste utfallet bli reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Austbø omtaler denne diagnosen som ytterst vanskelig og fundamentalt tyngende for individet som utvikler forstyrrelsen. Disse individene vil i voksen alder ofte kjenne seg totalt verdiløse, ruse seg og ha store psykiske vansker som kan være svært vanskelig å behandle.
Austbø poengterte for de oppmøtte at det er en utfordring å skulle innta rollen som “den kjipe”, den som alltid må stille de vanskelige spørsmålene. Som psykolog er man utdannet til å være en hjelper. Hun påpeker at når man da møter mennesker som strever, og hovedfokuset blir på å kartlegge og påpeke det som ikke fungerer, blir det en helt annerledes rolle enn når man som hjelper har fokus på mestring og ressurser. Likevel opplever hun det som givende å jobbe med slike saker, og det er en svært meningsfull jobb hun varmt anbefaler.