Pedofili blir ansett som moralsk forkastelig og tabubelagt, noe som kan være med på å forklare hvorfor det per i dag er et smalt behandlingstilbud for pedofile i helsevesenhet. Spørsmålet er hvilken behandling man kan tilby denne gruppen.
Diagnosemanualen ICD-10 definerer pedofili slik: «foretrukket seksualobjekt er barn i førpubertetsalder eller tidlig pubertetsalder: gutter, jenter eller begge kjønn». Til tross for denne definisjonen, er det ikke nødvendigvis slik man oppfatter pedofile. Ens syn på pedofili, og hva det er, blir sterkt farget av samfunnets forakt mot mennesker som begår seksuelle overgrep mot barn.
Det er imidlertid viktig å skille mellom «overgriper» og «pedofil». En kan være pedofil uten å være overgriper, og omvendt. Bruken av pedofilibegrepet kan derfor virke noe unøyaktig, da det ikke skilles mellom disse to gruppene. Det finnes sannsynligvis en overvekt av pedofile som ikke begår overgrep.
Seksuell legning eller psykisk lidelse?
Pedofili faller i dag inn under kategorien psykisk lidelse, både i ICD- og DSM-manualene. Det kan reises et spørsmål om hvorvidt pedofili kan være en seksuell legning, som får viktige implikasjoner for forståelsen av pedofilibegrepet, behandling av pedofile, og ikke minst ved juridiske spørsmål. Et seksuelt overgrep rammes klart av lovverk i Norge, og er juridisk straffbart, der den seksuelle lavalder er 16 år.
Psykolog Thore Langfeldt hevder imidlertid at «veldig mange vil ha det til å være en legning, for det er tryggere og bedre å vite at da trenger man ikke å gjøre noe med det». Dette kan tolkes som at den rådende oppfatning i dag er at pedofili er en tilstand som kan endres.
Skjæringspunktet mellom seksuell legning og psykiske lidelser har tidligere vært debattert, eksempelvis ble homofili fjernet som diagnose fra ICD i 1990. Langfeldt skriver i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening (vol. 52, nr.11) at årsaken til debatten rundt hvorvidt pedofili er en legning eller psykisk lidelse, kan ha opprinnelse i homobevegelsen som oppstod på 60- og 70-tallet. I denne perioden kjempet homofile for sine rettigheter, deriblant fjerningen av homoseksualitet som en psykiatrisk diagnose. På denne tiden krevde pedofile at også deres tilstand skulle anses som medfødt, på lik linje med homofili.
Kritikk mot diagnoseperspektivet
Pedofili ble i den første skriftlige utgaven av DSM-V definert som en seksuell orientering. Dette beklaget imidlertid APA i etterkant, og i den elektroniske versjonen av DSM ble pedofili endret tilbake til en psykisk lidelse. Dersom man skal ha som forutsetning at pedofili likevel er en legning, kan den da endres?
En grunnantakelse bak diagnoseperspektivet er at det finnes en behandling for den aktuelle lidelsen. Studier viser varierende resultater når det kommer til behandling av pedofile. Men om vi aksepterer argumentene for at pedofili er en legning, ikke en psykiatrisk lidelse, bør kanskje fokuset ligge på vedkommendes kontroll over sin seksuelle atferd.
Hvordan bli «frisk» fra pedofili?
Når det gjelder behandling av pedofili, blir avgjørende spørsmål hva det vil si å være «frisk». Forskning har vist at pedofiles seksuelle atferd kan begrenses, men at den underliggende tiltrekningen mot barn vedvarer. At en person ikke ønsker å begå overgrep mot barn kan tolkes som at personen ikke lenger utgjør en «trussel» mot nærmiljøet. Fra et samfunnsperspektiv kan dette muligens anses å være «friskt».
Den pedofile vil ikke lenger begå overgrep mot barn, men det betyr ikke at den pedofile har det bra eller vil oppleve seg selv som frisk. Dersom personen fortsatt ønsker å begå overgrep, og som følge av dette ikke vil mestre andre arenaer som jobb og sosiale relasjoner, og av den grunn opplever nedsatt livskvalitet, vil personen da oppfatte seg selv som frisk?
Langfeldt (1997) skriver i en artikkel at man bør unngå å bruke begrep som «pedofil», og at det er mer passende å bruke «pedoseksuell atferd», for selve atferden. Dette kan bidra til å skape et klarere skille mellom ikke-praktiserende pedofile og overgripere. Videre kan dette endre fokuset for behandling; atferd fremfor indre følelesliv, der førstnevnte er mer fruktbart for behandling enn sistnevnte.
I nevnte artikkel fra Psykologitidsskriftet (vol. 52, nr. 11) har Langfeldt skrevet om hvorvidt behandlingen av pedofile virker. Samtidig som han gir uttrykk for at pedoseksuell atferd kan behandles, viser han til inkonsistente forskningsresultater, og at utvalget brukt i studier ikke er representative. Fokuset i dag ligger på å behandle mennesker som er overgripere, men siden dette ikke er synonymt med pedofili, vil man måtte se på behandling som differensierer mellom behandling av mennesker med seksuelle drifter mot barn, og overgripere. Mesteparten av forskningen på pedofili kommer hovedsakelig fra USA, og det ser ut til å vies mindre ressurser til å forstå hva det vil si å være pedofil i Norge. Dette kan bidra til, men også være et resultat av, at det er lite åpenhet og debatt rundt temaet.
En behandling som har fokus på adferdsregulering fremfor å «kurere» en legning vil kunne gi en terapiform hvor målet med terapien blir oppnåelig. En behandling som tar sikte på å fjerne en seksuell orientering har ikke vist seg effektiv, og vil gi pasienten falske forhåpninger om utbytte av behandlingen som i realiteten vil være uoppnåelige. Pedofile blir født med en legning som nærmest umuliggjør et normalt seksualliv og kan få enorme psykiske belastninger som følge av dette. Denne gruppen vil ha behov for støtte og hjelp, ikke en global fordømmelse.
Referanser:
http://www.tv2.no/a/6970249
http://www.sexual-offender-treatment.org/2-2010_04.98.html
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=453705&a=4#m453708
https://finnkode.helsedirektoratet.no/#|icd10|ICD10SysDel|2613630|flow