Åpenhetens bakside

Kan idealer og uheldig omtale av psykiske lidelser skape en smitteeffekt?Illustrasjon: Eva Swensen.
Kan idealer og uheldig omtale av psykiske lidelser skape en smitteeffekt? Illustrasjon: Eva Swensen.

Mange tenker på åpenhet rundt psykiske plager som utelukkende positivt, men kan måten vi snakker om det på også ha en bakside?

Latest posts by Kristin Stotesbury (see all)

 

TV-seriene som omhandler psykisk sykdom er mange om dagen. I «Happy Go Lucky», for eksempel, gir Ida Fladen tips til hvordan man kan få det bedre med seg selv. Den treffer mange – og kanskje er det gunstig, da psykiske plager er utbredt. Men kan slik omtale også gjøre skade?

Det er åpenhetens tid. Make-up Malin, angstens it-girl. Linnea Myhre, spiseforstyrrelsens it-girl. Christine Dancke, panikkangstens it-girl. Mange ser opp til dem og applauderer dem for alt de gir av støtte og motivasjon, og en slik anerkjennelse skal de ha. Likevel kan åpenheten ha sin bakside – vi bør ikke undervurdere den trendsettende rollen mediene og kjendisene har.

«Psykdom» ser ut til å selge, ikke bare i form av selvhjelpslitteratur. Antall medieoppslag der kjendiser snakker ut om egne psykiske problemer har mer enn doblet seg siden 2010, rapporterer NRK (1). Det kan virke som om «å snakke ut om den tunge tiden» brukes som promotering, og som det skrives på NRK: «Det passer ‘urovekkende godt’ med kjendisenes egne lanseringer» (1).

En tenkelig konsekvens av denne åpenheten er at lidelsene kan bli sett på som attraktive og ønskelige, noe som er problematisk. I verste fall kan det bli en farlig romantisering av diagnoser – en idealisering fremfor normalisering.

I spiseforstyrrelsenes verden finnes en rangstige i takt med samfunnets syn, om enn i en annen skala: Å være slank fremsnakkes, overvekt nedsnakkes. Enkelte plager blir mer aksepterte og endogtil mer ønskelige enn andre – dette er farlig, og det preger dem som står i det. «Det har aldri gjort meg friskere å lese om andres erfaringer med anoreksi, faktisk gjør det ofte vondt verre», skrev forfatter Eline Lund Fjæren i hennes ytring om sykelig litteratur i NRK tidligere i år (2).

Vi må passe oss for hvordan noe omtales. Om psykiske lidelser fremstilles som spennende og mystiske fremfor kvelende og ubehagelige, har vi et problem. Hvis det å ha gått gjennom lidelse blir fremstilt som et smykke og et stempel på å være en sterk person, er det ikke så rart det blir en trend.

Smitteeffekten

Åpenhet kan skade. Ukritisk omtale av selvmord ser for eksempel ut til å ha en smitteeffekt, og dermed øke selvmordsfaren (3). Medieomtale rundt selvmord til berømte personer er også assosiert med flere tilfeller av selvmord og selvmordsforsøk (4). Av den grunn er media (med rette!) forsiktig med å beskrive spesifikke detaljer ved selvmord. Kanskje burde media være forsiktig med å beskrive sensitive detaljer i andre sammenhenger også? Beskrivelser av vekt, kaloriinntak og bilder fra syke dager kan bli kilde til sammenligning – og bensin på bålet – for noen.

En australsk studie fra 1997 viste at selvmordsraten blant 15–24 åringer sank i månedene etter Kurt Cobains selvmord. Medieomtalen rundt Cobains dødsfall var nemlig kritisk til hans valg om å ta selvmord (5). Med andre ord står media og kjente personer overfor et stort portretteringsansvar for å forhindre en potensiell smitteeffekt. Det er en skjør balansegang mellom økt åpenhet omkring sensitive temaer og trendsetting.

Innafor?

I etterkant av «Innafor»-episoden «Fiks meg» opplevde klinikken som ble portrettert i forbindelse med intimkirurgi en økning i antall henvendelser. Det har senere blitt stilt spørsmål rundt åpenheten i NRK-serien. I en kronikk i Aftenposten ble det hevdet at TV-serien ikke fantes innafor: «NRK serverer usikker ungdom en smørbrødliste med uheldige tips» (6). Myhre kritiserte også serien i Morgenbladet: «I ‘Innafor’ lærer NRK bort hvordan unge kan bli enda mer usikre på seg selv» (7).

Programlederen for «Innafor», Emma Clare Gabrielsen, hevder at det er en risiko for en smitteeffekt uansett hvilken problematikk man tar tak i. Hun spør om det skal sluttes å lage saker om betente temaer fordi det potensielt kan “trigge” noen (8). Hvem har egentlig rett i denne debatten? Når det skånes for triggere gis triggeren, på sett og vis, både makt og gyldighet. Om vi beskytter eller skaper en sårbarhet er kanskje umulig å svare på.

La oss snakke om det?

Det deles overalt, og åpenhet roses opp i skyene. Men på bekostning av hva? Å fjerne tabuer og senke terskelen for å dele er ønskelig, men om vi samtidig skaper en «psykdomstrend», trenger vi å finne en bedre måte å snakke om det på. For hva er det vi egentlig holder på med, satt på kanten? Er vi med på å lage et samfunn som tåler psykisk uhelse, eller skaper vi psykisk uhelse? Psykologstanden gjør det i hvertfall godt. Alle vil ha dem – og alle vil bli dem.


Kilder:

(1). https://www.nrk.no/kultur/kritisk-til-kjendiser-som-snakker-ut-om-psykiske-problemer-1.13312464

(2). https://www.nrk.no/ytring/sykelig-litteratur-1.13367456

(3). Ashton, J. R., & Donnan, S. (1979). Suicide by burning: A current epidemic. British Medical Journal.

(4). Wasserman, I. (1984). Imitation and suicide: A re-examination of the Werther effect. American Sociological Review.

(5). Martin, G., & Koo, L. (1997). Celebrity suicide: Did the death of Kurt Cobain affect suicides in Australia? Archives of Suicide Research.

(6). http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Kronikk-NRK-programmet-Innafor-er-ikke-innafor-Hvor-er-varseltrekanten–Susannah-Bush-Eide-615672b.html

(7). https://morgenbladet.no/ideer/2017/02/linnea-myhre-innafor

(8). http://www.vg.no/rampelys/tv/media/innafor-emma-om-intimkirurgi-refsen-fra-linnea-myhre-uenig/a/23933450/