Psykologien gjør kommunikasjon vanskelig når den terapeutiske harmonien skal ivaretas, sier psykolog og tidligere underviser i kommunikasjon, Nils Sortland. Han tror psykologien i praksis kan sette begrensninger på ytringsfriheten.
Det var Psykologisk Studentutvalg (PSU) som inviterte til Fagfrokost med tema om hvilken rolle psykologien spiller for ytringsfriheten. Den frittalende Sortland kom da og holdt foredraget «Demokrati, åpent samfunn og ytringsfrihet: hva med psykologien – for eller mot?» Katarsis fikk noen ord med mannen som har gjort karriere av hvordan vi snakker med hverandre.
Nils Sortland er utdannet psykolog, og jobbet ved UiB i 27 år, frem til 2012. I dag har han sitt eget firma, og er det han selv kaller for en utadrettet psykolog, der han jobber med organisasjoner i forhold til ulike problemstillinger, konflikter, omstillinger, og varslingsproblematikk. Her forsøker han blant annet å bygge opp rutiner rundt varsling, en mer konstruktiv måte enn han hevder ofte skjer. Selv om han har vært med på en rekke forskningsprosjekter, innrømmer han at dette ikke er det han brenner mest for.
– Jeg har aldri tatt en doktorgrad. Hjertet mitt har lagt mer i undervisningen enn i forskningen, mens mine kjerneinteresser ligger i arbeids- og organisasjonspsykologien, med tema som kommunikasjon, konflikt og kultur.
For lite fokus på kommunikasjon i psykologutdanningen
Sortland har vært opptatt av hva som skjer i den kliniske utdanningen når det gjelder kommunikasjon. Han hevder at det innenfor dette temaet ikke er så langt sprang fra organisasjonspsykologisk tenkning og over mot klinisk tenkning. I sin arbeidstid på UiB underviste han et kurs siste semester på profesjonsstudiet i psykologi som omhandlet kommunikasjon.
– Tilbakemeldingene fra studentene på dette kurset var at dette var første gangen på hele studiet at de hadde satt ord på hva kommunikasjon var, teoretisk og praktisk. De oppdaget at den kliniske kommunikasjonen de hadde lært tidligere, handlet om å manipulere, uten at det ble sagt eksplisitt eller problematisert i undervisningen. Som en student sa: Finnes det en sterkere måte å manipulere på enn det?
Sortland eksemplifiserer dette med «motivational interviewing», der terapeuten som berettiget ekspert mener å vite hvilken retning klientens liv bør ta. Pedagogisk lærer man at dersom man blir for direkte, så vil det ikke fungere, men vekke motstand.
– Klinikerne kan like det eller ei, men det er faktisk å manipulere – selvfølgelig i god hensikt. For det ligger jo litt i kortene, at skal du manipulere noen, så kan du ikke starte med å si at nå skal jeg manipulere deg. I stedet for å fortelle det, så lokker du frem det budskapet hos klienten selv. Men det endrer ikke på standpunktet ditt om at det er det rette å gjøre, sier han.
Han understreker dog at han forstår at det ikke er et jevnbyrdig forhold i en terapeutisk setting, men mener det likevel går an å diskutere om manipulering skjer, om andre i det hele tatt er enige i dette. Er det slik at så lenge man har en god hensikt bak manipuleringen, så vil man automatisk oppnå den hensikten? Her oppfordrer Sortland også de ansatte ved fakultetet til å diskutere.
– Med så mange dyktige vitenskapelige klinikere vi har på dette huset, så burde det være en vitenskapelig tilnærming til denne problematikken. En grunnleggende problemstilling som kunne vært i fokus, også blant studentene, er om kunnskap fra et organisasjonspsykologisk syn på kommunikasjon, altså innenfor den såkalte «normalpopulasjonen», har noe for seg i en klinisk sammenheng. Jeg stiller gjerne til en «ansikt-til-ansikt»-debatt her, sier han engasjert.
Frem til høsten 2012 var boken «Discussing the Undiscussable» anbefalt pensum på profesjonsstudiet. I følge Sortland handler boken om forholdet mellom det vi går rundt og tenker, og det vi faktisk sier. Denne påpeker Sortland som svært viktig.
– Ett av de grunnleggende spørsmålene her er hva det er som gjør at man har en oppfatning av en annen som tydeligvis, for en selv, er så negativ at man ikke kan snakke høyt om den.
Han minner oss på at i praksis vil våre attribusjoner og oppfatninger prege atferden vår uansett.
– Da får vi et veldig lite konstruktivt diskusjonsklima, når det er så mye som blir tabubelagt. Diskusjonene blir veldig overfladiske. Derfor er den boka sabla viktig.
– Demokrati er pokker meg ikke for amatører
Et annet tema som også opptar Sortland, er demokrati. Han forteller at han grunnleggende er opptatt av fenomenet demokrati, men grunnleggende skeptisk til hvordan demokrati praktiseres, også i rike Norge, og hevder at demokrati faktisk er en heftig affære. Han tror vi tar det for gitt at vi lever i et demokrati, og at det går av seg selv.
– Vi har offisielle beslutningskanaler, og så har vi også de uoffisielle. Veldig mange av beslutningene tas utenfor de demokratiske fora, og det er det mange som vet om på UiB og andre steder, men det er ikke alle som bryr seg med å finne ut av det.
Han påpeker videre at det å være et fullverdig demokratisk vesen betyr at man faktisk vet hva man stemmer på; man setter seg inn i saker, og har kunnskap om dem. Han betviler også hvorvidt det er et sunt demokrati når vi stemmer ut ifra noe vi overhodet ikke har satt oss inn i, og som vi bare har litt peiling på.
– I den sammenheng er jeg enig med Sokrates i den forstand at demokrati pokker meg ikke er for amatører.
Sortland mener at pressens aller viktigste funksjon i et demokrati er å få frem informasjon som viser at maktmennesker faktisk misbruker makten sin, og slik undergraver demokratiet. I norsk presse sin dekning av den nylige terrorsaken i Paris, hevder han at det kunne blitt gjort mer for å få frem nyansene i saken, heller enn at det skal fyres opp under folks opprørte følelser.
– Av den årsak blir jeg også veldig skeptisk når statsminister Erna Solberg uttaler, med stor tyngde og overbevisning i et intervju da hun blir presset på hva som nå skjer innad i de to regjeringspartiene og støttepartiene at hun «selvfølgelig ikke forteller hva som skjer i de indre dialogene». Ja, hvorfor ikke? Er ikke det en del av demokratiet, er ikke det en del av innsynsretten vår? Jeg synes vi burde få vite det.
– Ytringsfrihet – absolutt. Men vit hva du snakker om
I Arbeidsmiljøloven (AML) er det en paragraf som omhandler at arbeidet skal legges til rette slik at verdighet og integritet ivaretas. Sortland trekker målene fra AML opp mot debatten rundt Charlie Hebdo-terroren.
– Noen uker før Charlie Hebdo-tragedien hadde dette satiriske magasinet en tegning som vitset om det styrtede asiatiske flyet i desember i fjor. Hva med pårørende til de som styrtet i sjøen? Hva med deres integritet og verdighet når de leser dette?
Han hevder at det er veldig lett å snakke høyt om noe som skjer et helt annet sted i verden, som Charlie Hebdo-tragedien.
– Jeg er skeptisk til denne voldsomme og iherdige viktigheten av å opprettholde retten til å karikere. Det går utover folks verdighet, enten du vil det eller ei. At Charlie Hebdo som magasin fortsetter, det har jeg bare sans for. Det var de som ble rammet.
Sortland sier derimot at det han er mot, er at de som tidligere ikke karikerte, nå snakker om å opprettholde sin rett til å gjøre det.
– Hvorfor er det så viktig å karikere profeten? Er det ikke viktigere å få frem saklige motargumenter? Så, ytringsfrihet – absolutt. Men vit hva du snakker om.
Sortland mener også at nordmenn spesielt bør være forsiktige med å ytre oss om ting som skjer på helt andre steder.
– Vi er veldig lukket som folkeslag, og at vi har lært oss å la være og bry hverandre. Vi går ikke inn og er aktive deltakere i hverandres liv, slik andre kulturer i mye større grad gjør. Ytringsfriheten handler ikke primært om å bli opprørt over noe, og så ytre deg før du egentlig tenker deg om, sier han.
Er psykologien for eller imot ytringsfrihet?
Ved spørsmål om psykologien som fag er for eller imot ytringsfrihet og demokrati, svarer Sortland:
– Psykologien er imot ytringsfrihet. Psykologien er for det ironiske budskapet til Jens Bjørneboe: «Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta de sterkestes parti. Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus». Sakens innhold blir ofte satt til side for viktigheten av å opprettholde en harmonisk situasjon og en harmonisk relasjon. Når saken likevel blir viktig nok for meg til at jeg vil fighte litt for den, så har psykologien lært at da kan vi bruke manipulerende metoder.
Han hevder at psykologutdannelsen langt i fra er en utdanning eller opplæring i demokrati.
– Det tror jeg alle studenter som eksempelvis har sittet i et fakultetsstyre, har lært seg. Så, psykologien er i teorien for, i praksis imot.
Som en avsluttende kommentar i fagfrokosten, og som en passende oppsummering av Sortlands bemerkninger, sier han:
– Gå ut, vær opprørsk, vær forbanna, lær din Bjørnboe, og ellers ha det kjekt!