Gjennom å møte sin eksistensielle katastrofeangst kan selv de sykeste pasientene bli friske. Psykologspesialist Didrik Heggdal håper helsepolitikere og fagfeltet ser behovet for å bedre behandlingen av de mest marginaliserte pasientene.
Psykiske plager blir i stadig større grad ansett som et alminnelig aspekt ved livet: Noe som ikke handler om svak moral eller uforståelige krefter, og som det ikke burde være stigmatiserende å søke profesjonell hjelp for. En slik utvikling henger sammen med økt åpenhet og endrede holdninger i samfunnet, i samspill med økt tilgang på effektiv psykologisk behandling. Dette bidrar til mindre skam og håpløshet blant mennesker som er langt nede. En kan med god grunn se lyst på fremtiden, selv når det føles mørkt.
Dessverre er det noen pasienter i psykisk helsevern som kun i begrenset grad får å ta del i denne utviklingen. Når det gjelder de pasientene med de dypeste og mest sammensatte problemene – de som sliter mest og lengst – har vi mindre kunnskap og forståelse. Dette er pasienter med flere diagnoser, stort inntak av medikamenter, gjentatte selvmordsforsøk og liv som i stor grad leves på lukkede avdelinger. Pasienter som forblir storforbrukere av helsehjelp som ikke virker og blir definert som kronisk syke og uegnet for psykoterapi.
Utvider rekkevidden av psykoterapi
Psykologspesialist Didrik Heggdal vil dette kunnskapshullet til livs. Som faglig ansvarlig på en lukket psykoseseksjon i Vestre Viken helseforetak har han over tid utviklet og implementert et spesialisert behandlingsprogram for de aller sykeste pasientene. Med basal eksponeringsterapi (BET) vil han utvide rekkevidden av psykoterapeutisk behandling.
– Problemet er ikke at vi mangler teorier, modeller og intervensjoner som kan være effektive. Med de aller dårligste pasientene ligger nøkkelen i å utvikle en terapeutisk relasjon slik at alvorlig traumatiserte og relasjonsskadde mennesker kan nyttiggjøre seg av metodene. Har man en stabil relasjon og felles forståelse på plass, ligger veien åpen for psykoterapeutisk behandling. Det vanskelige – og en veldig sentral del av BET – er å komme dit hvor man vanligvis starter terapi, forteller han.
Heggdal har fra studietiden av vært opptatt av hvordan eksponeringsterapi utmerker seg blant psykoterapeutiske metoder som særlig virksomt. Samtidig stilte han tidlig spørsmål ved hvorfor tilnærmingen kun skulle være forbeholdt dem med fobier eller tvangslidelse. Det virket som det var opplest og vedtatt at kun hvis man kan peke på et konkret objekt eller situasjon – som en edderkopp eller det å ta heisen – er det meningsfylt å møte, i stedet for å unnvike, det man frykter.
Innen BET vendes prinsippene bak eksponeringsterapi også mot indre opplevelser. Grunnideen er at flere ulike psykiske lidelser kan forstås som fobier: Individet opplever enkelte følelser som intenst ubehagelige og søker seg derfor bort fra dem på ulike måter – ofte gjennom selvskading, selvmordsforsøk og rusmidler. Med den aktuelle pasientgruppen tar den indre fobien ofte form av «eksistensiell katastrofeangst»: grunnleggende angst for å gå i oppløsning, falle fra hverandre, bli oppslukt av altomfattende tomhet eller bli låst fast i evig smerte.
– Før en kan gå i gang med eksponering, må man avklare hva personen er redd for. Med indre fobier blir årsaken til ubehaget mer vagt og mindre forståelig for pasienten. Pasienter som er veldig dårlige har ofte holdt dette unna veldig lenge; da er utgangspunktet noe veldig diffust som kjennes forferdelig farlig. Pasientene vi jobber med vil som oftest komme frem til en variant av eksistensiell angst, forteller Heggdal.
Og om kjernen til problematikken ligger i eksistensiell angst, befinner også løsningen seg i de eksistensielle valgene pasienten foretar seg:
– Å velge å eksponere seg er i bunnen et eksistensielt prosjekt. Eksponeringsterapi er en mulighet et menneske har, et alternativ som kan velges. Hvis man gjennomfører eksponering uten at pasienten har et valg, ender det fort med å bli et overgrep heller enn terapi, forteller han, og fortsetter:
– Mange pasienter blir skuffet når vi presiserer at det handler om å gå inn der det gjør vondt, i stedet for å ta vekk det som er skummelt og farlig – slik velmenende helsepersonell gjerne har forsøkt å hjelpe dem tidligere. Så kommer en del pasienter til et punkt hvor de forstår at det ikke er noen løsning å dempe, fjerne og flykte fra smerten. Det er en prosess å komme til det punktet, som kan vare i få dager eller flere måneder, utdyper Heggdal.
Enorm samfunnsøkonomisk gevinst
Prosjektet ble startet på Blakstad i 2000 og har begynt å bære frukter som kan kommuniseres tydelig ut. Heggdal beskriver det å sette ut i livet et psykoterapeutisk program for denne pasientgruppen som «infiltrering og geriljakrigføring», siden han tidlig ble klar over at systemet og hans egen profesjon neppe ville bli overbevist av anekdotiske solskinnshistorier. Derfor har prosjektledelsen samlet data på pasientenes effekt av behandlingsprogrammet.
Hittil har prosjektet resultert i fire publiserte vitenskapelige artikler. Resultatene er svært lovende i et felt som ofte preges av avmakt og resignasjon, både blant pasienter og helsepersonell. Symptomer som hallusinasjoner, intens angst og depresjon og dype relasjonsvansker er betydelig redusert. Det samme er bruken av medikamenter og tvangsmidler, som fastspenning i reimer og skjerming på isolerte rom. Pasienter som knapt hadde liv utenfor sykehuset og ble regnet som kronisk suicidale har nå blitt studenter, kommet i jobb, stiftet familie, eller bor i tilpassede kommunale boliger.
– Hvis helsepolitikere hadde vært klart over hvilken enorm samfunnsøkonomisk gevinst som kan ligge i dette, ville helseforetak blitt pålagt å implementere slike metoder. Dette er storforbrukere av helsetjenester på alle nivåer, poengterer han.
Heggdal håper andre institusjoner vil fatte interesse for resultatene prosjektet har produsert, men ser liten hensikt i å reise rundt for å misjonere. I stedet vendes blikket innover på hvordan programmet kan forbedres og på hvordan effektene best kan forstås. Han presiserer at det å sikre at effektive tiltak implementeres på en god nok måte er en sterkt undervurdert utfordring. Derfor har Vestre Viken helseforetak nå opprettet en toårig utdanning for psykologer og psykiatere i BET.
Videre forskning står også høyt på agendaen, og det er et sentralt spørsmål hvorfor noen pasienter får bedre utbytte enn andre. Her later igjen de eksistensielle aspektene ved eksponering å spille inn:
– Det vi ser i dataene er at de som aktivt velger å eksponere seg profitterer mye bedre på behandlingen enn de som vegrer seg og ikke fullt ut tar steget. Resultatene tyder også på at de som er dårligst i utgangspunktet er de som får størst utbytte. En mulig tolkning er at disse menneskene er så nedkjørte og marginaliserte at valget om å eksponere seg eller fortsette som før er et valg mellom liv og død.
Lenker:
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5165038/
http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2