Tekst av: Ellen Tvedt Solberg
Buenos Aires er som en liten bit av Europa med et hint av Sør-Amerika. Selv blant porteñosene (de som bor i Buenos Aires) ser de fleste mer europeiske ut enn sør-amerikanske. Da jeg dro på utveksling til det offentlige universitetet i Buenos Aires, tenkte jeg derfor at veien hjem til UiB ikke var så lang. Jeg ble imidlertid, til min store forbauselse, møtt med et fagmiljø hvor den tradisjonelle psykoanalysen var enerådende. Professorene startet timene med å omtale seg som ”Freudianer” eller ”Lacaner”, før de videre utdypet om sitt forhold til psykoanalysen.
I møte med dette var min første tanke: Hvem pokker er Lacan? Jeg hadde aldri hørt om fyren. Videre funderte jeg på hvorfor Argentina har det som virket som et nærmest fetisjistisk forhold til den tradisjonelle freudianske psykoanalysen, noe vi har et knapt kapittel om i vårt eget pensum ved UiB.
Etter et raskt wikipedia-søk fant jeg ut at Lacan var en fransk psykoanalytiker som videreførte mange av Freuds originale konsept. Derimot tok det meg lenger tid å finne ut hva det er som har gjort psykoanalysen, av alle tilnærminger, så fastgrodd i Argentina.
Flere beskriver forholdet argentinerne har til psykoanalysen som tilnærmet religiøst. Det er blant annet over gjennomsnittlig vanlig å gå i psykoanalytisk terapi. I tillegg anvendes teoriene aktivt i kulturlivet, og psykoanalytiske begreper er en del av dagligtalen. Å stille seg kritisk til eksempelvis ødipuskomplekset vil være som å banne i kirken.
Den argentinske foreningen for psykoanalyse sier selv at de freudianske teoriene kom for å gi en hjelpende hånd til et samfunn påvirket av innvandring, med en fortapt fortid i Europa og med en lengsel etter gjenforening med sine røtter og sin glemte barndomshistorie. De beskriver hvordan de fant svar i freudianske konsepter – svar som andre tidligere ikke hadde kunnet gi dem, gjennom blant annet oppdagelsen av ubevisste ønsker [2].
I boken Freud and the Pampas studerer Mariano Ben Plotkin psykoanalysen i Argentina [1]. Han viser til hvordan den europeiske immigrasjonen til landet, spesielt fra starten av 1900-tallet, gjerne er hovedgrunnen til psykoanalysens inntog, da familier og lærde tok med seg teorier som på den tiden var gjeldende i Europa.
Plotkin forklarer også hvordan psykoanalysen har hatt en politisk rolle i landet. Argentina har en turbulent politisk historie, og under diktaturet på 1970-tallet ble psykoanalysen brukt av motstandsbevegelsen og marxistiske venstresidepartier, og ble derfor assosiert med opposisjon og frigjøring. Psykoanalysen har på denne måten blitt en viktig del av den kulturelle og historiske identiteten til argentinerne.
Der er altså flere historiske grunner til hvorfor psykoanalysen er en hit i Argentina. Likevel slår det meg som noe merkelig at de fortsatt holder på en nærmest “uredigert” freudiansk psykoanalyse. I Norge får vi mer et inntrykk av at den freudianske psykoanalysen så og si er motbevist, og tilhører et historisk bakteppe for nyere psykodynamiske retninger. Ødipus-komplekset dras oftest frem i en litt latterliggjørende stil mer enn som et faktisk anvendt begrep, og Freuds drømmetolkninger tas med en klype salt. Vi har de siste årene hørt mer fra metoder som kognitiv atferdsterapi, og ord som “evidensbasert” høres oftere enn “det ubevisste”.
I Argentina hørte jeg derimot lite kritikk eller skepsis mot det rådende regimet. De fleste studentene var selv tilhengere av psykoanalysen, men hadde nok egentlig ikke blitt introdusert til spesielt mange andre retninger heller. Det fantes likevel noen få som stilte seg kritiske til psykoanalysen, og som var lei av det ekstremt ensidige fokuset på Freud og det ubevisste.
I en taxitur i Buenos Aires ble jeg sittende og prate med sjåføren, som viste seg å holde på med en doktorgrad i psykologi. Han ønsket å fordype seg i kognitiv atferdsterapi, men da han startet på det offentlige universitetet innså han at det kom til å bli vanskelig grunnet psykoanalysens totaldominans. Han endte opp med å bytte til et privat universitet, og måtte derfor kjøre taxi for å finansiere skolepengene.
Det er altså ikke det at andre metoder er helt fraværende i Argentina, men i det offentlige systemet som utdanner flest terapeuter, ligger et klart fokus på psykoanalytisk teori. I tillegg tyder mye på at psykoanalysen har fått en helt spesiell rolle, ikke bare innad i psykologien, men også i den argentinske folkesjelen.
Så, kanskje trodde du Freud var død, men jeg kan skrive under på at han lever i beste velgående i Argentina.
[2] https://www.apa.org.ar/historia/
[3] Jan Kaláb, “Sigmund Freud”, https://www.flickr.com/photos/pitel/4993651454 (CC BY-SA 2.0):https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/legalcode