Schizofrenidagene 2015: «Når blir følelser lidelse?»

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
– Jeg føler at dette ikke er noe jeg bør se på, sa psykologspesialist Per Isdal om sin plutselige forkjærlighet for realityprogrammet Paradise Hotel. Foto: Torunn Teig Sivertsen.
– Jeg føler at dette ikke er noe jeg bør se på, sa psykologspesialist Per Isdal om sin plutselige forkjærlighet for realityprogrammet Paradise Hotel. Foto: Torunn Teig Sivertsen.

Det har skylt en emosjonsbølge innover fagfeltet. Dette var også tema på Schizofrenidagene 2015, hvor de mange innholdsrike foredragene bekreftet at fokuset på følelser er kommet for å bli.

Torunn Teig Sivertsen
Skribent

De årlige Schizofrenidagene, som gikk av stabelen i Stavanger den første uken i november, er Nordens største tverrfaglige psykiatrikonferanse. Konferansen er en plattform for formidling av nye strømninger innen psykiatri og psykologi. Her taler både forskere, behandlere og erfaringsformidlere foran flere tusen oppmøtte, både i form av faglige foredrag, seminarer og engasjerende debatter. Årets tema var «Emotions in motion: Når blir følelser lidelse?», i tråd med emosjonenes inntog i mental helse.

Den tre dager lange konferansen var i år spekket med kjente navn av både nasjonalt og internasjonalt kaliber. Flere av foredragsholderne på programmet refererte spesielt til hjerneforskerne Daniel Siegel og Jaak Panksepp.

Siegel snakket om sin forskning fra feltet han er en av grunnleggerne av: interpersonlig nevrobiologi. Han hevder forskning viser at psykisk helse ikke er «fravær av symptomer», men harmoni i det komplekse systemet mennesker er. Han trakk frem mindfulness, som forskning har vist at fremmer differensiering og intergrering av flere områder i hjernen. Panksepp, på sin side, har i løpet av sin karriere kartlagt syv ulike og universelle emosjonssystemer i hjernen til pattedyr. De oppstår i de eldste delene av hjernen, og Panksepp argumenterte på konferansen for at alle pattedyr har følelser.

Innslagene på konferansen var både mangfoldige og utfyllende, og flere av foredragsholderne kom med aktuell samfunnskritikk. Én av dem var UiBs egen professor og leder ved Institutt for klinisk psykologi, Per-Einar Binder. Han omtalte den narsissistiske dreiningen i kulturen, hvor vi blir fortalt at vi bør prøve å bli bedre enn andre. Ett eksempel han anvendte var fra vårt eget universitet, hvor ledelsen har proklamert at de har som mål at UiB skal bli best i verden.

– Finnes det flere universiteter i verden som ønsker det, kanskje? sa Binder spøkefullt.

Binder fokuserte både på medfølelse og selvmedfølelse i sitt foredrag. Han trakk frem forskning som har vist at en vennlig, ikke-dømmende holdning til egne lidelser, mangler eller nederlag ser ut til å være assosiert med en rekke positive sosiale og psykologiske effekter.

– Det å ha god selvfølelse er en grunnleggende god ting, men hvis det går på bekostning av selvmedfølelse, kan det føre til en litt mer konkurrerende mentalitet. – Per-Einar Binder

Binder advarte mot selvmedlidenhet, og ba publikum huske på at smerte er en del av en større fellesmenneskelig erfaring. Smerten er noe som berører oss alle, det er eksistensielt gitt. Videre kritiserte han en tendens blant terapeuter til å oppfatte sine pasienter som «de andre».

Skillet mellom «oss» og «dem» ble også diskutert og problematisert av leder i Norsk psykiatrisk forening, Anne Kristine Bergem. Hun refererte til Kierkegaards oppfordring om alltid å møte folk hvor de er, og å forsøke å forstå det pasienten forstår. Bergem vektla viktigheten av dialog, og kritiserte det faktum at det ikke er obligatorisk med samtale etter beltelegging på psykiatriske sykehus.

Bergem poengterte at alle må få være hovedpersonen i sitt eget liv, og at man må spørre hvilke mål pasientene selv har. Hun opplever til stadighet at pasienter søker hjelp til å mestre livet sitt, ikke til å fjerne symptomer.

Hun oppfordret til ikke å legge skylden på pasienten, og kritiserte videre ordbruk som «lite innsikt», «gråtlabil» og «behandlingsresistens» i rapportering av kommunikasjonen med pasienter.

– Vi kan heller si at det til nå ikke har lyktes oss å finne en behandling pasienten har nytte av, mente Bergem.

Noen innslag skilte seg mer ut enn andre. UiB-stipendiat Jan Reidar Stieglers foredrag om emosjonsfokusert terapi (EFT) levde opp til sin introduksjon: «verdt hele konferansen». Han forklarte at det til enhver tid foregår et indre «styremøte» i oss, hvor ulike behov kommer sammen med hukommelsen for å danne emosjonelle tilstander. Disse tilstandene forsøker vi å tilegge mening – men i EFT søker man å endre den emsjonelle tilstanden gjennom å introdusere andre emosjoner heller enn å endre tankene.

I EFT kan man gå inn for å vekke skamfølelse som tidligere har blitt utløst i visse situasjoner. Stiegler eksemplifiserte dette med et tidligere mobbeoffer, som med aksept og empatisk gjengivelse fra terapeuten fikk mulighet til å «svare» sin indre kritiker med selvhevdende sinne. Når følelser blir aktivert, åpnes det for forandring; i dette tilfellet tilføring av adaptivt sinne, tristhet og selvmedfølelse. Heller enn å si «det er noe grunnleggende galt med meg», er målet å kunne fortelle seg selv: «jeg er god nok».

Også terapeutens følelser sto på årets agenda. Psykiater Finn Skårderud snakket om både følelsenes historie og hans egen personlige historie, og hvordan denne ledet ham i yrkesvalget. Han benyttet også anledningen til å spøke om egen selvinnsikt og egne personlighetstrekk i forbindelse med debatten som pågikk etter journalist Hilde Sandviks innlegg i sommer:

– Hvis man er ekstrovert som meg, kan man for eksempel få Bergens Tidende i hodet.

I tråd med tidligere talere ved konferansen, fortalte psykologspesialist Per Isdal om hvordan de som har jobb som omsorgsperson trenger omsorg selv. Mennesker har en enorm somatisk empati, i form av speilnevroner, fortalte han. Han minnet om at hjelperne troner øverst på sykestatistikken, og mente dette har sammenheng med fenomenet «compassion fatigue».  

– Når krenkelser og grenseoverskridelser blir hverdagen, kan vi da venne oss til disse inntrykkene? Og hva er i så fall prisen for å utvikle immunitet? spurte han publikum.

Han hadde selv begynt å svare ærlig på spørsmålet: «Hvordan orker du å jobbe med de fæle greiene?» Etter mange år med en tøff jobb, hadde han begynt å isolere seg inne med country, krim, romantiske komedier og Paradise Hotel.

– Alt som kunne få meg til å grine, og røre meg… Det var nesten som dop. – Per Isdal

Han så også tendenser i terapirommet til at han kanskje ble mindre varm og mer unngående:

– Arbeidet mitt endret meg, ikke bare som terapeut, men kanskje mest som person.

Isdals budskap var at behandlere må lære seg å styre og forvalte egen empati, og argumenterte for at dette også er til pasientens beste. I dette ligger blant annet det å ha bevissthet om hva som foregår i egen kropp. I den forbindelse kom Isdal med en varm anbefaling av neste års konferanse, «Bodies of experience: Kropplevelse». Den vil ifølge faglig leder Liv Sand være en naturlig forlengelse av årets konferanse, for «følelser har også et kroppslig uttrykk». Her vil blant annet psykoanlytiker Peter Fonagy være én av foredragsholderne.

Er det en konferanse jeg skal gå på i resten av mitt liv, så er det konferansen i 2016! – Per Isdal

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.