Hva skiller egentlig en A- og B-besvarelse på årsstudium? Her deler en seminarleder sine tips.
Tekst av: Marius Stavang, tidligere seminarleder
Var eksamensbesvarelsen din atter en gang en «meget god prestasjon som lå over gjennomsnittet og som viste evne til selvstendighet»? Ønsket du aller helst at den var en «fremragende prestasjon som klart utmerket seg og som viste stor grad av selvstendighet»?
Det er få adjektiver i UiBs vurderingskriterier som skiller en A fra en B. For karakteren A blir «Meget god» erstattet med «fremragende», mens «evne til selvstendighet» erstattes med «stor grad av selvstendighet». I seg selv virker kriteriene for toppkarakteren for diffuse til at studenten kan nyttiggjøre seg av dem. Et ord som man imidlertid kan dra nytte av er «selvstendighet». Det skal man helst vise mye av for å få en A. Det er likevel noe uklart hva dette enkle og velkjente ordet sikter til i eksamenssammenheng. Hva betyr det egentlig for årsstudiumsstudenten at besvarelsen skal være selvstendig?
Selvstendighet handler i hovedsak om å svare tilstrekkelig på selve spørsmålet/ene som stilles i oppgaveteksten. Du viser selvstendighet ved at du klarer å benytte, utvelge, avgrense og tilpasse stoffet du har lest i boken til å gi relevante svar på oppgaveteksten. Med andre ord kan du ikke bare slavisk gjenfortelle det du har pugget fra boken, du må aktivt skreddersy informasjonen til oppgaveteksten. Det er selvstendighet.
For å gjøre dette bør du tenke over hvor godt samsvar det er mellom hvordan informasjonen er presentert i boken og hvordan oppgaveteksten bør besvares. Dess mer samsvar dess færre justeringer trenger du gjerne å gjøre i din egen besvarelse. I tillegg bør du studere oppgavetekstens spesifisitetsnivå. Oppgavetekstene varierer betraktelig i hvor generelle versus spesifikke de er. «Redegjør for femfaktormodellen» er en mye generell oppgave enn «Hva er spesielt med ansiktspersepsjon?». Generelle oppgavetekster er gjerne enklere å besvare ved at du i større grad kan presentere stoffet slik som boken gjør. Spesifikke oppgavetekster krever derimot oftere at du velger ut, avgrenser og tilpasser informasjonen. «Drøft heuristikkers funksjon i beslutningstaking» er et eksempel på en relativt spesifikk oppgave som ikke kan vinkles helt som Margaret Matlin presenterer beslutningstaking i årsstudiumboken “Cognition”. Matlin drøfter i større grad fallgruvene enn selve funksjonen ved heuristikker. Du kan absolutt bruke informasjonen hun presenterer men du bør gjøre noen justeringer for å vinkle besvarelsen mer mot funksjon. Dette krever selvstendighet.
For å gi et fullgodt svar på oppgaven bør du gjennomgående forsøke å vinkle det du skriver opp mot oppgaveteksten. Ikke isoler teoriene dine i et vakuum, sørg for at de besvarer eksamensspørssmålet. Når du eksempelvis har beskrevet objektgjenkjenningsteoriene for å svare på om «ansiktspersepsjon er spesielt» bør du omsider knytte teoriene til oppgaveteksten ved å nevne noe som:
«Objektgjenkjenningsteorier indikerer at objekter gjenkjennes via del-for-del prosessering. Ansikter virker imidlertid å være et unntak. Istedenfor å gjenkjennes via del-for-del-prosessering slik som vanlige objekter, synes ansikter å primært gjenkjennes via holistiske perseptuelle prosesser. I forhold til regulær objektgjenkjenning virker ansiktspersepsjon dermed å være spesielt.»
Alle ansiktspersepsjonsbesvarelsene jeg har mottatt som seminarleder har beskrevet objektgjenkjenningsteoriene. Få av besvarelsene har aktivt brukt teoriene til å svare på oppgaveteksten. Husk gjennomgående å vinkle stoffet du presenterer til å svare på eksamensspørsmålet, ofte krever det ikke mye arbeid.
Det samme er også viktig for oppgaver som legger særlig opp til diskusjon, eksempelvis «drøft følgende påstand: mennesker er rasjonelle beslutningstakere». Når du svarer på oppgaver av denne typen må du bruke teoriene og studiene du presenterer til å diskutere det du blir bedt om å diskutere. Du kan diskutere underveis i besvarelsen, spare til en større diskusjon på slutten eller gjøre begge deler. I en avslutningsdiskusjon kan du f.eks. vekte mot hverandre de ulike funnene du har presentert for å forsøke gi en viss konklusjon til diskusjonen. Når jeg mottar besvarelser av det overnevnte eksempelet har ofte teoriene og studiene blitt godt beskrevet. Imidlertid ser jeg sjeldent at studenten aktivt bruker informasjonen han/hun har presentert til å diskutere oppgaveteksten.
Les også: Hvor lite veiledende kan en sensorveiledning være?
Selvstendighet vises også gjennom evne til å avgrense besvarelsen. Å utelate informasjon som ikke bidrar til å svare på eksamensspørsmålet viser faglig forståelse. I forbindelse med oppgaven som spør om ansiktspersepsjon er spesielt, kan det være fordelaktig å utelate det Matlin skriver om anvendt forskning på ansiktspersepsjon (studien til Kemp fra 1997 og Burton fra 1999). Oppgaveteksten sikter mer til den grunnleggende perseptuelle prosessen som driver ansiktspersepsjon, ikke hvor gode mennesker er til å gjenkjenne folk fra film og ID-kort. Avgrensning er imidlertid ikke enkelt og det kan i blant være uklart om noe informasjon bør inkluderes eller ekskluderes. Hvis du er i tvil om du skal avgrense kan en tommelfingerregel være at du spør deg selv; «bidrar denne informasjonen til å svare på eksamensspørsmålet? Kan informasjonen vinkles slik at den bidrar til å svare på eksamensspørsmålet?». Hvis svarene er nei kan det være hensiktsmessig å avgrense.
Informasjonen du nå har fått har jeg utviklet gjennom jobben min som seminarleder. Jeg påpeker imidlertid at det ikke er umulig at noen er uenig i noe av det jeg har skrevet. Ettersom psykologi ikke er en eksakt vitenskap er det dessverre heller ingen eksakt måte å tolke psykologieksamener på.
Lykke til!