KÅSERI: Et stort problem, en bortglemt minoritet, en student som ikke vet sine arme råd. Hva gjør man når søvnen er det beste som finnes?
Skrevet av: Thea Marie Øybø
Det er torsdag, klokken er 15.59, og jeg er litt sen – som vanlig. Jeg går med raske skritt mot Christié Café hvor jeg skal intervjue en søvnekspert fra UiB. Jeg er sent ute fordi powernappen jeg tok ble litt lenger enn planlagt. Akkurat dette er grunnen til at jeg har kontaktet en søvnekspert. Jeg har et ekstremt stort problem: Søvnen er min beste venn.
Praten flyr fra første sekund. Vi er begge interesserte i søvn og viktigheten av den. Det som imidlertid manglet var at jeg ikke fikk svar på mitt livsviktige søvnproblem! Selv ikke ekspertene kan hjelpe meg. Tydeligvis er for mye søvn for lite forsket på. Folk som meg en oversett minoritet.
Det jeg vet er en reell konsekvens ved for mye søvn, er at det rett og slett går utover det sosiale liv, og eventuelt andre ting man heller burde ta seg til. Om eneste konsekvens er at det går utover det sosiale liv, handler dette kanskje mer om mine prioriteringer: Vil jeg bruke livet på søvn eller vil jeg leve det?
Å vite hva man skal prioritere er ikke alltid like lett. Når valget innebærer å måtte velge vekk søvn som er på “topp tre”-lista over det beste jeg vet (blant sjokolade og jul), er det vanskelig å legge fra seg formiddagsluren, middagsluren og powernappen i mellom. Søvn har blitt mitt varemerke. Jeg har alltid vært jenta som møter opp på skolen med sovesveis, som kommer for sent på vors fordi powernap-en skled litt ut, og som på daglig basis dagdrømmer om søvn.
Å ta den “forbudte” formiddagsluren er noe av det beste jeg vet. Denne luren er min forbudte frukt. Alt jeg vil er å følge Evas fotspor, følge lysten, og gjerne finne meg en Adam som jeg kan lure med på å gjøre det samme. Ingenting slår følelsen av å kunne snike seg under den gode og varme dyna når jeg egentlig vet at jeg bør lese et nytt kapittel i pensumboka, skrive litt på innleveringen til neste uke, trene til sk2017 og sosialisere. Dette er et seriøst stort problem, og jeg trenger hjelp til å øke folks kunnskap om denne bortglemte gruppen.
Men, å “sløse” vekk livet mitt på søvn, det har jeg ikke noe ønske om. Jeg vil ikke se tilbake på mine yngre dager, og fortelle mine barnebarn at det villeste jeg gjorde i ungdomsårene var å sove og drømme noen ville drømmer.
Bare den tanken gjør at jeg har lyst til å reise meg opp av senga og leve livet. Jeg må leve mens jeg ennå er ung! Reise ut i verden og spise, smake, oppleve. Surfetur til Australia, kjøre tog i India, spise katt i Kina, og la “The Donald” trakkasere meg i USA. Jeg, vi, den sovende minoriteten, skal kjempe for å komme oss opp, fram og ut! Jeg vil starte en bevegelse, en bølge. Og når bølgen har slått i land vil alle vite hvem vi er, og alle vil se den sovende minoritet!
Så mange gode ideer. Jeg tror jeg må sove på det.