Vi gratulerer vinneren av skrivekonkurransen til Katarsis! Teksten som vant er inspirert av temaet: tinder.
Skrevet av: Anonym
Vi møttes ved foten av fløyen. Til felles hadde vi at vi begge hadde sveipet hverandre til høyre – nå stod vi her, to fremmede som begge hadde likt hverandres nøye utvalgte og assorterte bilder.
Vi vandret, og pratet. Først hakkende, så flytende, og alt du sa overførte jeg til en indre sjekkliste for potensielle kvaliteter. Han liker også Carl-Frode Tiller, tenkte jeg. Å gå tur i fjellet, å spise vegetarmat. Alt jeg enset var informasjonen som også kunne brukes til å beskrive meg. Hjertet banket av spenningen av møtet med denne fremmede, av bekreftelsen vi begge hadde gitt hverandre av å sveipe mot høyre, og ikke til venstre.
Vi møttes med en forhåndsbestemt mal om hva det vil si å være kjæreste. Forberedelsene hadde vi gjort hver for oss på egenhånd, nå manglet det bare en å dele dette rommet med. Der var du – der var jeg, sveipende til høyre og med samme interesse for litteratur. Da må det vel være skrevet i stjernene?
Følelsene var der. Noen ganger, sterke og altoppslukende. Eller lunkne, tilstedeværende. Andre ganger var de der ikke, og jeg så oss utenifra som mekaniske. Slavisk følgende en instruks om hva det vil si å være i et voksent, rasjonelt forhold. Vi inngikk en pakt med hverandre, ga hverandre støtte og en følelse av nærheten i hverdagen. En bro mellom to øykommuner med ulik lokalpolitikk. Mesteparten av tiden forstod du ikke meg – og jeg ikke deg. Vi snakket forbi hverandre, selv om vi snakket hele tiden.
Når du var inne i meg, var vi nære. Da var det ingen fremmedgjorthet, et tomrom. Vi fylte hverandre, og spiste hverandre. Din svette var min svette, og vi hadde noe å fordrive tiden med, noe som føltes meningsfylt og forsterket følelsen av at det var oss det skulle være.
Samtidig med at jeg traff deg, leste jeg Erich Fromm og tenkte at kjærlighet kunne formes og skapes. Du var mitt kjærlighetsprosjekt hvor jeg hele tiden forsøkte å skape mer, finne nye måter å gjødsle på. Jeg tenkte på skilsmisseraten til tvangsekteskap. Om viktigheten av samarbeid i et forhold. Tenkte at forelskelse og kjærlighet tok tid, kanskje mange år. At den erotiske kjærligheten Fromm beskrev kun var en kortvarig illusjon som ikke indikerte hverken kjærlighet eller samliv.
Hvis det eneste som binder to mennesker sammen er at de begge sveipet til høyre, vil det da være grobunn for altoppslukende, fargesprakende kjærlighet? Uten tinder hadde vi aldri møttes. Ingen felles venner. Ingen felles interesser. Ingen punkter der våre veier naturlig ville ha krysset.
Dager. Uker. Måneder. Helt til vi stod der en dag. Du så på meg, jeg på deg. To fullstendig fremmede som ikke lenger hadde et punkt og møtes på. Det seksuelle var borte. Nysgjerrigheten. Vi gikk hvert til vårt uten å snu oss tilbake.