Udemokratisk flytteprosess?

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: UiB/Fredrik Lian
Foto: UiB/Fredrik Lian

Førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, Helge Holgersen, stiller seg fremdeles kritisk til prosessen rundt diskusjonen om deler av Det psykologiske fakultet skal flyttes. Han mener prosessen er preget av manglende respekt og forståelse av Fakultetsstyrets rolle.

Tekst av: Helge Holgersen, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, Det psykologiske fakultet

Les bakgrunnen for Holgersens bekymring: Derfor ønsker ledelsen å flytte store deler av fakultetet

Dekanatet skriver at Fakultetsstyret senere i høst vil få muligheter til å diskutere grunnmiljøenes deltakelse i Helsecampus Årstadvollen (HCÅ). Det høres i utgangspunktet fint og riktig så demokratisk ut. Vi skulle da tro at Fakultetsstyret skal diskutere og ta stilling til hvem som er tjent med å delta i en helseklynge. Men så fremkommer det imidlertid at Fakultetsstyret ikke skal få diskutere dette spørsmålet fordi de skal diskutere dette etter at brukergrupper har utformet klinikk på helsecampus, noe som jo må bety at Institutt for klinisk psykologi (IKP) allerede er vedtatt flyttet. En alminnelig demokratisk prosess ville innebære at en først vedtok hvem som skulle flytte, og at en deretter gikk igang med brukergrupper. Slik prosessen er beskrevet synes jeg den bærer preg av manglende respekt og forståelse av Fakultetsstyrets rolle, og jeg håper representanter i Fakultetsstyret er i stand til å ta tak i dette forholdet.

Prosessen bærer preg av at dekanatet oppfatter at om de bare reiser rundt og ”informerer” sine ansatte og studenter, så er dette en ”god prosess”. Den viktige debatten om fordeler og ulemper ved å flytte ulike deler av fakultetet til Helsecampus blir imidlertid ikke blir tatt. Den avfeies som en ren hindring mot å nå målet en på forhånd har bestemt – å få akkurat de delene av fakultetet som dekanatet ønsker inn på Helsecampus. En flytting kan være nyttig for enkelte institutt. Men det er en ulempe for andre. Dette er helt nødvendig å drøfte i en åpen, demokratisk prosess hvor så vel ansatte som studenter får anledning til å ytre seg fritt.

Dekanatet lar det være et argument for at IKP skal til Helsecampus at regjeringen har kommet med et forslag om lovfesting av psykologer i primærhelsetjenestene. Det at regjeringens forslag er godt, betyr ikke at det trenger å være en god ide å flytte. IKP kan samarbeide like godt med Bergen kommune om instituttet befinner seg i Christiesgate som på Årstadvollen. Fysisk naboskap er ingen forutsetning for samarbeid, og dessuten befinner IKP i Christesgate seg i gangavstand til en rekke kommunale lavterskeltilbud samt kommuneadministrasjon der det allerede er lokalisert.

Da psykologene fikk utvidet ansvar og roller i spesialisthelsetjenesten, så responderte vi på Psykologisk fakultet med å revidere studieplanen vår, og gi studentene mer klinisk kunnskap tilpasset de nye oppgavene og mer integrasjon mellom teori og praksis. Og nå bør vi tilpasse studieplanen til enda noen nye jobbarenaer. Dette er viktige faglige utfordringer. Men intet argument for flytting. Vi trenger ikke flytte institutter hver gang det skjer en reform.

Dekanatet trekker frem honnørord som ingen forstandig psykolog kan være uenig i, slik som ”forskningsbasert og praksisnær utdanning” og ”relevant kompetanse”. Men de sannsynliggjør ikke at den oppsplittingen av det psykologifaglige miljøet som en flytting av IKP innebærer vil tjene dette målet. Jeg vil heller si tvert imot. Psykologifaglig identitet og miljø forutsetter, så vel formell som uformell kontakt på tvers av ulike deler av faget vårt, slik som både faglig ansatte og studenter i dag har de aller beste muligheter for i Christesgate 12.

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.